Hvilke foretak har hovedansvar for samordnet HMS-plan der flere foretak arbeider på samme arbeidsplass?

Kontakt
Ikke sjelden deler forskjellige arbeidsgivere på den samme arbeidsplassen. Dersom det ikke foreligger samordnet HMS-plan mellom disse, kan den ansvarlige for slik plan komme i fare for å bli ilagt foretaksstraff. Men hvem har det overordnede ansvaret for slik plan? Høyesterett har avsagt en viktig dom som legger føringer for vurderingen.
4. januar 2019

Forfatter: Advokatfullmektig Hanne Bjørge-Eriksen

Arbeidsulykke på arbeidsplass med flere arbeidsgivere

Saken gjaldt foretaksstraff og oppreisning etter arbeidsulykke med dødelig utfall på et Pukkverk i Sør-Norge. De to selskapene Aust Agder Jernmalmgruber AS og Lindland Maskin AS jobbet begge med å fjerne og frakte sprengt stein fra Pukkverket. Utsprengt grov stein ble mellomlagret på en stor tipp før knusning. På toppen av tippen var det etablert et platå der dumpere kunne tømme stein. Begge selskaper hadde HMS-planer for bruk av tippen, men de to selskapene samordnet ikke planene sine, ei heller utviklet de særskilte HMS-planer for det konkrete arbeidet som skulle gjøres på dette Pukkverket.

Tippen ble etter hvert så høy at risikoen for at utforkjøring kunne medføre alvorlig ulykke, var klar. Dessverre materialiserte risikoen seg våren 2014, da en graver tilsatt i Lindland Maskin rygget tipptrucken så langt ut på kanten av tippen at den falt utenfor. Ulykken fikk dødelig utfall.

For tingretten ble begge selskaper dømt til å betale bot og oppreisning. For lagmannsretten ble Lindland Maskin frifunnet, mens Jernmalmgruber ble dømt til foretaksstraff med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 19-1 jf. § 2-2 første ledd, jf. forskrift om utførelse av arbeid § 27-2 første til femte ledd, jf. straffeloven § 48 a. Jernmalmgruber anket dommen under henvisning til skyldspørsmålet.

For Høyesterett var spørsmålet om Jernmalmgruber kunne regnes som «hovedbedrift» etter § 2-2 annet ledd, og dermed hadde det overordnede ansvaret for å samordne HMS-plan i tråd med forutsetningen i § 2-2.

Relevante momenter i vurderingen

Hverken arbeidsmiljølovens § 2-2 eller tilhørende forskrift definerte hvilke foretak som i slike tilfeller er å regne som hovedbedrift. Heller ikke forarbeidene eller relevant rettspraksis var egnet til å belyse meningsinnholdet.

Høyesterett tok derfor utgangspunkt i en ren språklig fortolkning, og fant at relevant i vurderingen måtte være hvilke bedrift som dominerte på arbeidsplassen og hvilke som drev den bærende aktiviteten.

I lys av formålsbetraktninger fant Høyesterett at det bare kan være én samordningsansvarlig og at dette ansvaret burde ligge til den bedrift som er best egnet. Best egnet angis å være den bedrift som har best oversikt over arbeidsplassen, og ikke nødvendigvis den bedrift som har størst erfaring med HMS-arbeid. For øvrig oppgis hierarki, lokalisering og arten og omfanget av arbeidsplassen, som relevante momenter.

På bakgrunn av en konkret helhetsvurdering, fant Høyesterett at Jernmalmgruber måtte anses som «hovedbedrift». Selskapet drev den dominerende virksomheten, hadde arbeidsoppgaver knyttet til massene og tippen før og etter det konkrete transportoppdraget, var eneste arbeidsgiver på plassen før og etter Lindal Maskins arbeid, og at sistnevnte var engasjert til Jernmalmgruber. Disse forhold ble samlet sett vektet tyngre enn betydningen av at Lindland Maskin var dominerende på selve tippen.

Dommens relevans

Dommen angir momenter som vil være relevante i vurderingen av ansvar for samordningsplikt på arbeidsplasser der flere bedrifter er involvert. Det vil typisk kunne være relevant i bygg- og anleggssaker. I lys av det spinkle rettskildebildet, antas dommen å bli sentral ved senere vurderinger av arbeidsmiljølovens § 2-2.

Dommen kan leses her.

Kontakt oss

Partnere

Christian Kjellby Nesset
Christian Kjellby Nesset
Partner
Oslo
T: +47 22 81 46 70
M: +47 419 16 656