Kan entreprenøren kreve vederlagsjustering som følge av forskriftsendringer og myndighetspålegg i forbindelse med corona-pandemien?

Kontakt
Etterhvert som Coronautbruddet spredte seg til Norge, vedtok norske myndigheter en rekke tiltak og restriksjoner for å begrense smitten i befolkningen. Blant annet vedtok Helsedirektoratet den 12. mars 2020 at alle landets skoler og barnehager skulle stenges, og ved forskrifter av henholdsvis 13. og 15. mars 2020 ble det vedtatt pålegg om karantene for alle som ankom Norge fra utlandet etter den 27. februar 2020, pålegg om karantene for alle som har hatt nær kontakt med noen som har fått bekreftet smitte av coronavirus, og pålegg om isolasjon for alle som er bekreftet smittet. Videre har også en rekke kommuner innført lokale reiserestriksjoner og karanteneregler.
17. april 2020

Forfatter: Advokat Anne-Lovise Christensen Nybakk. Medforfattere: partner | advokat Alf Johan Knag og partner | advokat Tor André F. Ulsted

For aktører i bygg- og anleggsbransjen kan myndighetenes tiltak få store konsekvenser. Særlig vil mange aktører kunne oppleve mangel på arbeidskraft, samt at leveranser av varer og materiell fra både inn- og utland forsinkes eller uteblir. For de hardest rammede vil man kunne oppleve at aktiviteten på byggeplassen stanser helt opp som følge av mangel på arbeidskraft og/eller varer og materiell. Som konsekvens av dette vil prosjekter både kunne bli forsinket, og mer kostnadskrevende å gjennomføre, enn det partene hadde forutsatt ved kontraktsinngåelsen. Når entreprenøren står overfor en situasjon som dette, blir spørsmålet om han kan kreve fristforlengelse og/eller vederlagsjustering for den tiden og de merkostnadene som han påføres som følge av myndighetens iverksatte tiltak og restriksjoner.

Entreprenøren kan ha krav på fristforlengelse etter regler om force majeure

I det juridiske miljøet synes det å være bred enighet om at coronapandemien og de tiltakene som er iverksatt av norske myndigheter kan gi grunnlag for fristforlengelse etter reglene om force majeure.

I standardkontraktene er reglene om force majeure inntatt i NS 8405/NS 8145 pkt. 24.3, NS 8406/NS 8416 pkt. 20 og NS 8407/NS 8417 pkt. 33.3. Bestemmelsen fastsetter at partene har krav på fristforlengelse dersom deres fremdrift «hindres» av «forhold utenfor deres kontroll». Fristforlengelseskrav kan likevel bare gjøres gjeldende dersom det er tale om uforutsette forhold som man ikke «burde ha tatt i betraktning» ved kontraktsinngåelsen, og som man heller ikke «med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgende av».

Det er bred enighet i det juridiske miljøet om at ovennevnte vilkår for force majeure vil kunne være oppfylt for kontrakter som ble inngått før coronaviruset brøt ut. Dette da viruspandemien i utgangspunktet må anses som en uforutsett begivenhet som ligger utenfor partenes kontroll.

Det er likevel verdt å merke seg at coronautbruddet og myndighetenes iverksatte tiltak ikke i seg selv medfører at det automatisk foreligger en force majeure-situasjon. For at det skal foreligge en force majeure-situasjon, må de ekstraordinære forholdene påvirke fremdriften i en slik grad at man ikke med rimelighet kunne forventes å overvinne hindringen. Det betyr at dersom ingen eller kun et fåtall av entreprenørens mannskap er satt i karantene eller er hjemmeværende med egne barn, er det ikke gitt at entreprenøren vil kunne kreve fristforlengelse. Det samme gjelder dersom det kun foreligger en minimal forsinkelse på leveransen av varer og materiell, eller dersom entreprenøren med relativt enkle grep kunne skaffet erstatningspersonell eller tilsvarende varer og materiell på annen måte.

Videre kreves det at de ekstraordinære forholdene ligger utenfor det man burde tatt i betraktning ved avtaleinngåelsen. Det betyr at man for avtaler som ble inngått 12. mars 2020 eller senere, neppe vil kunne påberope seg at pandemien og myndighetenes tiltak gir grunnlag for force majeure. For avtaler som er inngått i perioden mellom utbruddet i Wuhan i desember 2019 og frem til 12. mars 2020, vil man måtte foreta en konkret vurdering av om utbruddet var så utbredt og allmennkjent på avtaleinngåelsestidspunktet at partene burde ha tatt det i betraktning ved avtaleinngåelsen. Dersom man burde tatt det i betraktning, vil man ikke kunne kreve fristforlengelse.

Kan entreprenøren også kreve vederlagsjustering?

Hvorvidt entreprenøren også kan kreve vederlagsjustering for merkostnader som han påføres som følge av coronapandemien og myndighetens tiltak, er imidlertid et mer omdiskutert spørsmål.

Utgangspunktet etter standardkontraktenes regler er at partene «ikke [har] krav på justering av vederlaget som følge av fristforlengelse» etter reglene om force majeure. Dette utgangspunktet har sammenheng med det grunnleggende kontraktsrettslige prinsippet om at hver av partene bærer risikoen for egne ytelser – partene plikter med andre ord å levere sine ytelser i samsvar med avtalte krav og innen avtalt tid, selv om det skulle oppstå uventede forhold underveis i kontraktsgjennomføringen. Force majeure-reglene er et unntak fra dette grunnleggende prinsippet. Formålet med force majeure-reglene er å forhindre at den ene parten han gjøre misligholdsvirkninger gjeldende mot den andre parten der ekstraordinære forhold utenfor hans kontroll vanskeliggjør hans oppfylling av opprinnelig avtalte ytelser. Siden force majeure-begivenheter er ekstraordinære forhold utenfor partenes kontroll, har man imidlertid ikke ønsket den ene parten skal kunne velte alle konsekvensene over på den andre parten. Force majeure-begivenheter er uventede hendelser som begge parter er like nærme til å bære risikoen for. Force majeure-reglene bygger derfor på en risikofordeling mellom byggherre og entreprenør. Risikofordelingen innebærer at begge parter kan kreve fristforlengelse, samtidig som begge parter også må dekke egne (mer)kostnader som følge av oppfyllingshindringen.  

Det ovennevnte tilsier at det klare utgangspunktet er at entreprenøren ikke kan kreve vederlagsjustering for de merutgiftene han påføres som følge av coronapandemien.

Standardkontraktene inneholder imidlertid noen reguleringer som gjør det mer usikkert om entreprenøren likevel kan kreve vederlagsjustering for de merutgifter som han påføres som følge av myndighetenes pålegg og restriksjoner.

Etter NS 8405/NS 8415 pkt. 25.2, NS 8406/NS 8416 pkt. 22.1 og NS 8407/NS 8417 pkt. 34.1.2 og 34.1.2 kan entreprenøren kreve vederlagsjustering som følge av endringer i kontraktsarbeidet, sviktende medvirkning fra byggherren eller som følge av materialisering av såkalt «byggherrerisiko». Standardkontraktene inneholder en rekke bestemmelser som indikerer at forholdet til det offentlige og konsekvensene av nye offentlige reguleringer eller pålegg anses som «byggherrerisiko». Eksempler på slike bestemmelser er:

  • NS 8405/NS 8415 pkt. 27.3, NS 8406/8416 pkt. 23.1 og NS 8407/NS 8417 pkt. 26.3 som fastsetter at dersom offentlige gebyrer og avgifter endres etter at entreprenøren inngav sitt tilbud, kan entreprenøren kreve vederlagsjustering som følge av endringen,
  • NS 8417/NS 8417 pkt. 24.2.1 som fastsetter at entreprenøren ikke bærer risikoen for løsninger og annen prosjektering som bygger på feilaktige opplysninger gitt av offentlige etater,
  • NS 8407/NS 8417 pkt. 16.3 som fastsetter at entreprenøren ikke bærer risikoen for avslag på offentlige tillatelser, dersom avslaget skyldes forhold utenfor hans kontroll,
  • NS 8407/NS 8417 pkt. 15.2 som fastsetter at dersom det etter tilbudsinngivelser skjer endringer i lover og forskrifter eller fattes enkeltvedtak «som innebærer at de avtalte krav til prosessen … må endres» kan entreprenøren påberope seg kontraktens regler om endringer, herunder reglene om vederlagsjustering, samt
  • NS 8405/NS 8415 pkt. 23.2, NS 8406/NS 8416 pkt. 19.3 og NS 8407/8417 pkt. 32.2 som fastsetter at dersom entreprenøren mottar et pålegg fra offentlige myndigheter om å utføre arbeid som innebærer en endring av kontraktsarbeidet kan entreprenøren påberope seg kontraktens regler om endringer, herunder reglene om vederlagsjustering

Ovennevnte bestemmelser tilsier at det alminnelige utgangspunkter er at enhver ny offentlig regulering og ethvert nytt offentlig pålegg anses som «byggherrerisiko» som gir grunnlag for vederlagsjustering etter NS 8405/NS 8415 pkt. 25.2, NS 8406/NS 8416 pkt. 22.1 og NS 8407/NS 8417 pkt. 34.1.2 og 34.1.2.

Etter vår vurdering kan imidlertid standardens utgangspunkt neppe fortolkes så strengt overfor byggherren. Det påpekes i den forbindelse at standardens regler om force majeure eksplisitt omtaler «offentlige påbud og forbud» som eksempler på force majeure-situasjoner, og at det ikke er tatt forbehold om at slike offentlige påbud og forbud skal være unntatt fra hovedregelen om at man ikke kan kreve vederlagsjustering for force majeure-begivenheter. Dette tilsier etter vår oppfatning at det må trekkes et skille merkostnader som følge offentlige påbud og forbud i force majeure-situasjoner som ikke gir grunnlag for vederlagsjustering, og merkostnader som følge av andre offentlige reguleringer eller pålegg som kan gi grunnlag for vederlagsjustering.

Ordlyden i de enkelte bestemmelsene gi kan veiledning til denne grensedragningen. De sentrale bestemmelsene som fastsetter at entreprenøren kan kreve vederlagsjustering som følge av endringer i offentlige reguleringer og pålegg, gir først og fremst hjemmel til vederlagsjustering der kontraktsgjenstanden eller entreprenørens arbeidsprosess må endres som følge av den nye reguleringen/pålegget.

Dersom man ser på formuleringen av unntaket for vederlagsjustering i force majeure-situasjoner, er det formulert annerledes. Ifølge standardkontraktens bestemmelser om force majeure, kan man ikke kreve vederlagsjustering «som følge av fristforlengelsen» (se f.eks. NS 8407/8417 pkt. 33.3).  Etter force majeure-bestemmelsenes ordlyd er det med andre ord kun merkostnader som følge av forsinkelser/forlenget byggetid som eksplisitt er unntatt fra vederlagsjustering. Spørsmålet om hvorvidt det kan kreves vederlagsjustering dersom kontraktsgjenstanden eller arbeidsprosessen endres som følge av nye offentlig rettslige regulering, er ikke omtalt i force majeure-bestemmelsene. Standardens ordlyd og system tilsier derfor at det må trekkes et skille mellom de nye reguleringer/pålegg som medfører at kontraktsgjenstanden eller arbeidsprosessen endres, og de som kun medfører tidsmessige forsinkelser. Merkostnader som følge av forlenget byggetid i force majeure-situasjoner kan entreprenøren ikke kreve vederlagsjustering for. Merkostnader som følge av at det offentlige vedtar nye reguleringer og pålegg som nødvendiggjør endringer i kontraktsgjenstanden eller arbeidsprosessen, må entreprenøren på den annen side etter omstendighetene trolig kunne kreve vederlagsjustering for. Dette gjelder selv om den aktuelle reguleringen er vedtatt i en force majeure-situasjon. Høyesterettspraksis (senest ved Høyesterettsdom HR-2020-228-A) viser at denne typen ordlyds- og systemfortolkning skal tillegges stor vekt innenfor entrepriseretten.

En slik tolkning samsvarer etter vårt syn også med formålet og hensynene som ligger bak force majeure-reglene. Som nevnt innledningsvis er formålet med force majeure-reglene å forhindre at partene skal kunne gjøre misligholdsvirkninger mot hverandre som følge av uforutsette omstendigheter som vanskeliggjør partenes oppfyllelse av opprinnelig avtalte ytelser. Når det er tale om å endre opprinnelige avtalte ytelser gjør formålet bak force majeure-reglene seg ikke gjeldende i samme grad. Dette fordi det da er tale om å pålegge entreprenøren å yte noe annet enn det som opprinnelig ble avtalt. I en slik situasjon tilsier hensynet til balanse i avtaleforholdet at entreprenøren bør få betalt for det endrings-/tilleggsarbeidet han påføres som følge av myndighetenes regulering og pålegg.  

Ovennevnte fortolkning kan også til dels forankres i sammenhengen med andre regler i standardkontraktene. I NS 8405/NS 8415 pkt. 38.2 og NS 8407/NS 8417 pkt. 45 har man regler som gir partene rett til å si opp avtalen dersom fremdriften hindres eller vil bli vesentlig hindret i mer enn seks måneder som følge av en force majeure-situasjon. Ved at man har en oppsigelsesadgang for langvarige force majeure-situasjoner, har man også en form for ansvarsbegrensning for de økonomiske ulempene som følge forsinkelser. Standardkontraktene inneholder ingen tilsvarende ansvarsbegrensning for det tilfellet at kontraktsarbeidet eller arbeidsprosessen skulle bli endret som følge av en force majeure-situasjon. Dette tilsier etter vår oppfatning at situasjoner hvor kontraktsarbeidet eller arbeidsprosessen endres, faller utenfor force majeure-reglenes nedslagsfelt. Dersom man hadde fortolket force majeure-reglene utvidende, slik at det ikke var adgang til å kreve vederlagsjustering i situasjoner hvor entreprenørens kontraktsarbeider endres i en force majeure-situasjon, ville det kunne det påføre entreprenøren en urimelig stor risiko for kostnadsøkninger.

Selv om denne konkrete problemstilling ikke er drøftet direkte verken i juridisk teori eller rettspraksis, kan imidlertid også disse kildene til en viss grad støtte opp om den ovennevnte konklusjonen. Dette da den juridiske litteraturens omtale av force majeure-bestemmelsenes begrep «offentlige påbud og forbud» primært omtaler eksempler på påbud og forbud som kan medføre at kontraktsarbeidet ta lenger tid enn forutsatt, slik som for eksempel endringer i eksport- og importrestriksjoner, nye HMS-krav som påvirker fremdriften, endringer i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser eller innføring lokale restriksjoner på arbeidstid (se f.eks. Nordtvedt m.fl., NS 8407 Kommentarutgave (2013) s. 483 og Marthinussen m.fl., NS 8405 med kommentarer (2016) s. 352.). Myndighetspålegg som medfører behov for endringer i selve kontraktsarbeidet eller arbeidsprosessen er ikke omtalt under behandlingen av force majeure-reglene. Tilsvarende gjelder de dommene fra rettspraksis som er behandlet etter standardkontraktenes bestemmelser om force majeure tilfeller hvor kontraktsarbeidene har tatt lengre tid enn forutsatt. Se f.eks. LB-2007-179240 som omhandlet stans i byggeprosjektet på grunn kommunens omgjøring av en igangsettingstillatelse. Selv om det ikke er eksplisitt uttalt verken i den juridiske teorien eller i rettspraksis, kan dette etter vår oppfatning indikere at pålegg som medfører endringer i kontraktsarbeidet antas å falle utenfor force majeure-reglene.

Løsningen er usikker, men på bakgrunn av det ovennevnte rettskildematerialet vurderer vi det slik at entreprenøren ikke kan kreve vederlagsjustering for merkostnader som følge av forsinkelser i force majeure-situasjoner. Merkostnader som følge av at det offentlige vedtar nye reguleringer og pålegg som nødvendiggjør endringer i kontraktsgjenstanden eller arbeidsprosessen, må entreprenøren imidlertid etter omstendighetene imidlertid kunne kreve vederlagsjustering for. Dette gjelder selv om den aktuelle reguleringen er vedtatt i en force majeure-situasjon.

Ettersom de nye offentlige reguleringene og vedtakene som er innført per i dag primært begrenser tilgangen på personell og varer, vil reguleringene først og fremst kunne medføre forsinkelser i pågående prosjekter. De økonomiske konsekvensene av dette vil entreprenørene som den store hovedregel derfor ikke kunne kreve vederlagsjustering for.

Det kan imidlertid tenkes at det fremover vil kunne bli fattet andre offentlige vedtak og pålegg som vil kunne innebære endringer av entreprenørenes kontraktsarbeider eller arbeidsprosesser. Eksempelvis kan man tenke seg at enkelte lokale myndigheter vil kunne fatte vedtak om midlertidig stenging og desinfisering av byggeplasser dersom man får utbredt coronasmitte på byggeplassen. Dette vil etter omstendighetene kunne påføre entreprenøren mer omfattende sikringsarbeider og renhold enn han hadde forutsatt ved avtaleinngåelsen. Slike merkostnader vil entreprenøren muligens kunne kreve vederlagsjustering for.

Vederlagsjustering ved defensiv forsering

Fra utgangspunktet om at det ikke kan kreves vederlagsjustering for tidsmessige forstyrrelser i force majeure-situasjoner, gjelder det et praktisk viktig unntak. Dette gjelder dersom byggherren avslår byggherrens rettmessige krav om fristforlengelse. I en slik situasjon vil entreprenøren på visse vilkår kunne iverksette forsering for byggherrens regning, se NS 8405/NS 8415 og NS 8407/NS 8417 pkt. 33.8 (såkalt «defensiv forsering»). Ved defensiv forsering vil entreprenøren kunne kreve vederlagsjustering for faktiske medgåtte kostnader til gjennomføring av forseringen. Dette vil i praksis medføre at entreprenøren får dekket de merkostnadene ved forsinkelse som han ellers ville måtte bære risikoen for dersom fristforlengelseskravet ble innvilget.  

 

Kontakt oss

Partnere

Tor André Farsund Ulsted
Tor André Farsund Ulsted
Partner
Bergen
T: + 47 55 30 10 06
M: + 47 970 83 275

Team

Advokater

Anne-Lovise  Christensen Nybakk
Anne-Lovise Christensen Nybakk
Advokat
Bergen
T: +47 55 30 10 53
M: +47 480 16 620