Aksept av risiko – ny dom med vid betydning for ansvar ved fritidsaktiviteter

5. april 2018
Høyesterett avsa 1. mars i år dom om erstatningskrav etter en rideulykke. Dommen stiller strenge krav til sikkerhet hos virksomheter som drifter fritidsaktiviteter, og har prinsipielle uttalelser om aksept av risiko for alvorlig personskade.

Forfattere: Advokatfullmektig Maria Kismul Nordmo, Senioradvokat Eva Drageset, Senioradvokat Audun Kleppestø og Partner Christian Kjellby Nesset

Saken i HR-2018-403-A gjaldt en kvinne som hadde leid en hest av en rideskole til en ridetur på egenhånd. Kvinnen pådro seg en alvorlig personskade da hesten bukket under galopp slik at hun ble kastet av hesteryggen. Høyesterett konkluderte med at kvinnen ikke hadde akseptert den risikoen som materialiserte seg.

Det følger av skadeerstatningsloven § 1-5 nr. 1 at eier og innehaver av dyr «uansett skyld fra sin side» plikter å erstatte skade som dyret «volder» på person eller på klær eller på vanlige bruksting mens noen har dem på seg. Bestemmelsen lovfester et objektivt ansvarsgrunnlag for skader som følge av dyrehold.

I HR-2018-403-A går førstvoterende gjennom rettspraksis og lovforarbeider knyttet til bestemmelsen, og får medhold fra en enstemmig avdeling i Høyesterett i at «aksept av risiko fra skadelidtes side kan føre til at skadevolder ikke er ansvarlig.»

En slik avgrensing av ansvaret samsvarer med den som gjelder ellers på erstatningsrettens område. Dommens uttalelser knyttet til aksept av risiko kan dermed få betydning for erstatningsansvarets rekkevidde også utenfor tilfellene hvor dyr volder skade. Hålogaland lagmannsretts premisser gjengitt i LH-2017-189843 viser at den allerede har fått det. I sistnevnte sak ble et treningssenter kjent ansvarlig på objektivt grunnlag for en alvorlig personskade som følge av sikkerhetssvikt ved en trimsykkel. Uttalelsene fra HR-2018-403-A var en del av lagmannsrettens begrunnelse.

I vurderingen av om skadelidte har akseptert risikoen er forholdet til medvirkningsbestemmelsen i skl. § 5-1 et vesentlig hensyn. Høyesterett presiserer at dette hensynet også gjør seg gjeldende utenfor tilfellene som rammes av skadeerstatningsloven § 1-5 nr. 1.

I visse tilfeller kan en aksept av en åpenbar risiko betraktes som medvirkning. Ved medvirkning kan erstatningen settes ned både helt og delvis, mens aksept av risiko innebærer at selve erstatningsansvaret faller bort i sin helhet. Førstvoterende presiserer at grensen mellom medvirkning og aksept av risiko ikke er skarp, og at en derfor bør utvise «stor tilbakeholdenhet med å godta aksept av risiko som bortfallsgrunn ved siden av § 5-1.» Vi ser at Høyesterett er varsomme med å innskrenke erstatningsansvarets rekkevidde i større utstrekning enn lovgiver har uttrykkelig forutsatt.

Hvorvidt det forelå aksept av risiko i saken måtte bygge på en helhetsvurdering. Sentralt i en slik vurdering står de forventninger den skadelidte med rimelighet kunne stille til aktiviteten. Høyesterett presiserer at det aldri vil være noen garanti mot at også «en søndagstur på en rolig rideskolehest» kan føre til alvorlige skader. Likevel kan ikke all risiko anses akseptert. Som utgangspunkt legger Høyesterett til grunn at risikoen for personskader som medfører økonomisk tap normalt ikke anses akseptert fra skadelidtes side. Dette gjelder desto mer der skaden påføres på grunn av uønskede egenskaper ved tjenesten.

I denne saken var det snakk om en rideskolehest som bukket – en atferd som er uønsket av rideskolehester. For Hålogaland lagmannsrett var det snakk om et avvik fra de egenskaper man kan forvente ved en trimsykkel. Begge tilfeller dreide seg om en økt skaderisiko utover det skadelidte kunne forvente av aktiviteten.

Fra skadevoldersiden fremstår derimot personskader som medfører økonomisk tap som en «påregnelig og typisk følge av virksomhet som drives i egen interesse». Dette har sammenheng med de hensyn som begrunner den objektive ansvarsregel: den som har økonomisk nytte av en virksomhet som innebærer risiko, er også nærmest til å betale for risikoen. Virksomheten som drifter fritidsaktiviteten står også nærmere til å forsikre seg mot slike skader enn den enkelte bruker. Det er altså alminnelige risikobetraktninger som begrunner Høyesteretts plassering av ansvar i saken.

Førstvoterende foretar to presiseringer rundt det objektive erstatningsansvaret og aksept av risiko. Det ene er at aksept av risiko for skade vil ha større plass ved utlån som har karakter av en vennetjeneste. I slike situasjoner vil ikke hensynene for å plassere risikoen hos utlåner gjøre seg gjeldende i like stor grad.

For det andre trekker Høyesterett frem utleie til aktiviteter som innebærer en særskilt risiko med hensyn til farefrekvens eller skadeomfang. I slike situasjoner er det tale om erfarne brukere som kjenner risikofaktorene godt. Da er det nærliggende å anse dem for å ha akseptert en særlig risiko på en slik måte at man er utenfor det som omfattes av regelen om objektivt ansvar.

Saken for Høyesterett dreide seg imidlertid om et noe annet, men likevel praktisk tilfelle. Istedenfor en vennetjeneste, var det snakk om en avtale mellom en kommersiell aktør og en privatperson. Aktiviteten var risikobetont, men innebar neppe noen åpenbar fare for det skadeomfang som faktisk materialiserte seg. Saken i LH-2017-189843 bærer på disse punktene klare likhetstrekk med HR-2018-403-A. Vi ser en tendens til at domstolene plasserer risikoen hos den kommersielle aktøren der skadeomfanget overstiger den risikoen aktiviteten representerte. Dette harmonerer godt med pulveriseringshensynet som har ligget til grunn for det objektive erstatningsansvaret i en årrekke. Nyere praksis representerer derfor mer en videreføring av det strenge ansvaret som gjelder for risikofylte virksomheter etter norsk rett, enn en utvidelse.

Til tross for flere presiseringer, etterlater dommen seg også en viss usikkerhet knyttet til rekkevidden av det objektive ansvaret og aksept av risiko. Det er for eksempel ikke klart hvordan situasjonen ville ha vært dersom skadelidte var blitt gjort kjent med den økte risikoen for skade, som her fulgte av hestens tendens til å bukke.

Spørsmålet er i hvilken grad virksomheter som drifter fritidsaktiviteter kan sikre seg mot ansvar gjennom risikoavklaringer og ansvarsfraskrivelser. Dommen kan forstås dithen at alvorlige personskader i de aller fleste tilfeller vil fremstå som upåregnelig for den skadelidte, slik at det er rimelig at ansvaret plasseres hos den som driver økonomisk virksomhet i egen interesse. Dommen demonstrerer følgelig på generelt grunnlag at avgrensningen av bedrifters ansvarsforsikringsdekninger bør vies særskilt oppmerksomhet der virksomheten er rettet mot privatmarkedet.


Kontakt oss

Copyright © SANDS - Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA | Tlf: 22 81 45 00 | lawyers@sands.no | Cookies

Våre blogger: Byggejus | Fiskejuss