Avklaring om rettskraft og lemping i regressoppgjør

26. mai 2017
Høyesterett avsa 15. mai 2017 en dom som omhandler to sentrale spørsmål ved regress, for det første spørsmålet om rettskraft (i hvilken grad man i regressøksmålet må legge til grunn ansvarsfordelingen i tidligere domsavsigelser) og for det andre spørsmålet om ansvarsforsikringsselskap kan gjøre gjeldende eventuell lemping av skadevoldernes ansvar ved regressøksmål.

Forfattere: Advokat Camilla Lous og Partner | Advokat Christian Kjellby Nesset

Saken som ble behandlet i Høyesterett gjaldt to skadevoldere som i tingretten ble dømt for uaktsom ildspåsettelse av en bygning. Tingretten kom i sin vurdering til at de tiltalte hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Bygningen var totalforsikret hos Gjensidige Forsikring ASA. Forsikringsselskapet utbetalte 6 710 280 kroner til bygningens eier. I forbindelse med straffesaken rettet Gjensidige regresskrav mot skadevolderne. De to ble holdt erstatningsrettslig ansvarlige, men ansvaret ble betydelig lempet. Skadevolderne ble i fellesskap dømt til å betale erstatning til Gjensidige.

Den ene skadevolderen hadde ansvarsforsikring i Union forsikring, nå Sparebank 1 Skadeforsikring ASA – Sparebank 1 – mens den andre var ansvarsforsikret i If Skadeforsikring NUF – If.

Etter at tingrettens dom var blitt rettskraftig, fremmet Gjensidige direktekrav mot ansvarsforsikringsselskapene med påstand om at Sparebank 1 og If i fellesskap skulle dømmes til å betale erstatning til Gjensidige med kroner 6 710 280 kroner med tillegg av renter fra forfall til betaling skjer. Det oppsto tvist om grunnlaget for og omfanget av Gjensidiges direktekrav, og Høyesterett tok i denne forbindelse stilling til spørsmålet om If og Sparebank 1 på grunnlag av reglene om avledet subjektiv rettskraft kunne påberope seg resultatet i den tidligere dommen mot skadevolderne.

Høyesterett avgjorde spørsmålet ved å trekke en parallell til samskyldnerforhold og viste til at selv om grunnlaget for kravet mot skadevolder og grunnlaget for direktekravet mot forsikringsselskapet er forskjellige, er det materielle kravet i utgangspunktet det samme. I samskyldnerforhold er hovedregelen at en dom mot en medforpliktet ikke uten særskilt hjemmel har avledet rettskraft mot de øvrige. Høyesterett tilføyde at det heller ikke ble funnet å foreligge reelle hensyn av en slik karakter at dette tilsa at den tidligere dommen mot skadevolderne burde gis avledet subjektiv rettskraft i saken. Konklusjonen ble derfor at dommen i saken mellom skadevolderne og Gjensidige ikke hadde bindende virkning i forholdet mellom Gjensidige og ansvarsforsikringsselskapene (If og Sparebank 1).

Høyesterett tok videre stilling til spørsmålet om den lemping som var innrømmet ovenfor skadevolderne i den tidligere dommen mot dem også skulle kunne gjøres gjeldende av ansvarsforsikringsselskapene. Høyesterett vurderte i første rekke forsikringsavtaleloven § 7-6 fjerde ledd første punktum hvor det heter at ansvarsforsikringsselskapet kan gjøre de samme erstatningsrettslige og forsikringsrettslige innsigelser gjeldende mot kravet som sikrede har i forhold til skadelidte. Høyesterett vurderte det slik at lovgiver neppe hadde tenkt på den aktuelle situasjonen, men fant at bestemmelsen ikke kunne forstås slik at de hensyn som har begrunnet lemping av skadevoldernes ansvar, også kunne føre til en reduksjon av ansvarsforsikringsselskapenes betalingsplikt. Høyesterett trakk også inn i sin vurdering, skadeserstatningslovens hovedregel om hvorvidt ansvaret vil virke "urimelig tyngende" for den ansvarlige, jf. § 5-2 første punktum, og konkluderte med at dersom det er tegnet en ansvarsforsikring som dekker tapet, vil det sjelden kunne tenkes at ansvaret vil virke "urimelig tyngende" for skadevolderen.

Partene var for øvrig enige om at ansvaret ikke hadde blitt lempet hvis ansvarsdekningen hadde vært kjent da skadeforsikringsselskapets krav ble pådømt. I den tidligere saken mot skadevolderne ble det ikke opplyst at disse hadde slik dekning. Dersom ansvarsforsikringsselskapene da skulle skal kunne påberope seg at ansvaret skulle lempes med grunnlag i skadeserstatningsloven § 5-2, la Høyesterett til grunn at dette ville innebære en tilfeldig fordel for ansvarsselskapene.


Kontakt oss

Copyright © SANDS - Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA | Tlf: 22 81 45 00 | lawyers@sands.no | Cookies

Våre blogger: Byggejus | Fiskejuss