Direct Lending – "ny" kilde til finansiering

Kontakt
Direct Lending er i ferd med å etablere seg som en finansieringskilde ved siden av banklån og obligasjonslån. I Norge er det særlig livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak som er aktuelle långivere. For mellomstore virksomheter som kan tilby god sikkerhet kan Direct Lending være et godt alternativ.
24. juni 2016

Av: Partner Stein Hegdal, SANDS

I kjølvannet av finanskrisen har strengere krav til bankers kapitalreserver medført store endringer i bankenes utlånspraksis. Vi har sett at flere banker forlater næringseiendom til fordel for boligeiendom. Vektingen av utlånene ved beregning av kapitalkrav er gunstigere der. Det blir lettere å oppfylle krav til egenkapital dersom utlån er gitt til boligformål, enn om det var gitt til næringseiendom.

Når tilgangen på finansiering for næringslivet er blitt knappere, har det skapt en åpning for andre tilbydere av kreditt enn banker. Det er dette som nå kalles Direct Lending, altså lån, først og fremst til næringsformål, gitt av andre enn banker.

I USA har lån til næringsformål fra andre enn banker vært utbredt i mange år. I 2013 utgjorde det så mye som 80 % av lån til næringslivet med løpetid 5 år eller mer. For EU var det tilsvarende tallet 19 %, men omfanget er økende, og vi ser nå den samme tendensen i Norge.

Tilbydere av Direct Lending kan spenne fra enkeltstående investorer til pensjonskasser og forsikringsselskaper med behov for å plassere kapital. De senere årene ser vi også at det etableres fond som tar imot innskudd fra privatpersoner og plasserer disse i denne type lån. I USA og etter hvert i Europa har også en rekke tilretteleggere etablert seg, de knytter forbindelse mellom långiver og låntaker og bistår ved opprettelsen av lånet.

For tilbydere av Direct Lending er en viktig motivasjon muligheten til høyere avkastning enn hva plasseringer i pengemarkedet og bank kan gi. Særlig for livsforsikringsselskaper kan dette være en viktig spore. Disse vil ha avkastningskrav overfor forsikringstakere og pensjonskunder, satt i en tid da rentenivået var høyere, og som i tider med vedvarende lavt rentenivå skaper store utfordringer. Samtidig er de underlagt strenge krav til sikkerhet og begrensninger på hva de kan plassere penger i.

Muligheten til å komme ut av et engasjement før forfall kan være høyst begrenset. Rollen som långiver i Direct Lending-markedet er først og fremst for dem som kan akseptere at plasseringen er lite likvid i lånets løpetid. Hvis likvid plassering er viktig, vil obligasjonsmarkedet være et bedre alternativ.

Ved Direct Lending kan det selvfølgelig ytes både sikrede og usikrede lån. En långiver som ikke er bank vil normalt ha minst de samme ønsker om sikkerhet som en bank. For livsforsikringsselskaper vil dette være regelen, og for dem vil det først og fremst være førsteprioritets lån (seniorlån) som vil være aktuelt.

For en låntaker er likheten med vanlige banklån større enn likhetene med obligasjonslån. Utstedelse av et obligasjonslån kan være en omfattende, usikker og kostbar affære, mens et låneopptak hos en enkelt långiver kan være enklere, når en slik først er funnet. Låntaker vil ha én enkelt långiver å forholde seg til, ikke en sammensatt gruppe av obligasjonseiere, som låntakeren ofte heller ikke vet hvem er.

En mulig ulempe for en låntaker kan være at han kan møte mindre fleksibilitet og forhandlingsvilje dersom lånet og virksomheten ikke skulle utvikle seg som forutsatt. Banker har et apparat og en erfaring for å ivareta utsatte engasjementer, og de har sin risiko spredt på mange engasjementer. Ved Direct Lending er det ikke opplagt at långiver har den samme profesjonalitet eller mulighet til å gjøre endringer i lånebetingelsene ved en uforutsett utvikling, og heller ikke den samme lojalitet til kundene.

Låneavtalene kan være tilnærmet lik den type omfattende avtaler etter engelsk mønster som er blitt vanlige ved større lån og syndikeringer i banksammenheng, men enklere typer vil også forekomme. En långiver som ikke selv er bank vil som regel ha et mindre apparat til å følge opp alle de betingelser som ligger i en omfattende banklåneavtale, og foretrekker kanskje også av andre grunner enklere regulering og færre betingelser som må følges opp.

Med mindre den aktuelle långiveren er en finansinstitusjon, vil låneavtalen ikke være underlagt finansavtaleloven. Betydningen av dette for næringskunder er begrenset, ettersom låneavtaler i næringsforhold som regel har bestemmelser som setter finansavtaleloven til side, med unntak av de relativt få ufravikelige bestemmelsene.

Finansieringsvirksomhet krever konsesjon etter finansforetaksloven. Kravet til konsesjon gjelder imidlertid ikke for finansiering som bare ytes i enkeltstående tilfeller. Långivere som bare gir enkeltstående lån vil da heller ikke være underlagt Finanstilsynet. Her vil vi nok etter hvert se økt oppmerksomhet fra Finanstilsynet. Dersom det skulle vise seg at långiver skulle hatt konsesjon for å yte lånet, vil det imidlertid ikke ha betydning for lånets gyldighet, og dette vil først og fremst være en utfordring for långiveren, ikke for låntakeren.

Kontakt oss

Partnere

Harald Ellefsen
Harald Ellefsen
Partner
Trondheim
T: +47 73 99 27 02
M: +47 480 16 502
Henrik Grung
Henrik Grung
Partner
Ålesund
T: +47 70 10 75 74
M: +47 924 99 840
Terje Gulbrandsen
Terje Gulbrandsen
Partner
Oslo
T: +47 22 81 45 88
M: +47 480 16 588
Stein Hegdal
Stein Hegdal
Partner (H)
Oslo
T: +47 22 81 45 95
M: +47 900 96 980
Odd Moe
Odd Moe
Partner
Oslo
T: +47 22 81 45 70
M: +47 480 16 570
Erik Myhr Nilsen
Erik Myhr Nilsen
Partner (H)
Bergen
T: +47 55 30 10 28
M: +47 915 71 332