Fortsatt store spørsmålstegn ved trafikklyssystemet

Kontakt
Det fremtidige vekstregimet i akvakulturnæringen har fått det formelle rammeverket. Produksjonsområdeforskriften ble gitt, og trådte i kraft, 16. januar i år. Det gjenstår imidlertid mange spørsmål, både knyttet til det faglige grunnlaget for systemet og ved praktiseringen og det juridiske grunnlaget.
4. april 2017

Forfatter: Partner | Advokat (H) Halfdan Mellbye

Det store spørsmålet

Det er ett stort spørsmål ved systemet på det overordnede planet. Er bruken av lakselus som miljøindikator på områdenivå riktig ut fra et miljømessig synspunkt? Det formelle utgangspunktet for reguleringen er i dag en uttalelse fra Næringskomiteen i Stortinget om at det er en sammenheng mellom lus i oppdrettsmerdene og dødelighet hos villfisken. Men er dette i virkeligheten en sammenheng som stemmer med trafikklyssystemets reguleringsordning. Det at de store forskningsmiljøene som har arbeidet med å beskrive sammenhengen ikke har kommet med klare konklusjoner kan være en indikasjon på at den sammenhengen trafikklyssystemet bygger på ikke eksisterer – eller i hvert fall ikke er så entydig at man kan basere reguleringssystemet på den. Dette er selvsagt helt sentralt av flere grunner. Mangler sammenhengen mellom lakselus og bærekraft mister systemet legitimitet. Det er samtidig et stort problem for det felles ønsket om vekst i akvakulturnæringen hvis oppdrett av laks og ørret i store deler av landet stemples av myndighetene som ikke-bærekraftig (får gult eller rødt lys) uten at det er saklig grunnlag for det. Dette vil kunne skade akvakulturnæringens omdømme enormt, og det vil være svært ille om en slik stempling skjer uten tilstrekkelig saklig grunnlag. Her ligger reguleringssystemets store usikkerhet i dag.

Innplassering i produksjonsområder og fleksibilitet

Reglene for innplassering av oppdrettstillatelser i nye produksjonsområder gir en relativt gjennomarbeidet regulering. Dette gjelder tilsvarende for reglene om fleksibilitet i utnyttelsen av den enkelte oppdretters totale biomasse på tvers av produksjonsområdene. Her har myndighetene avveiet hensynet mellom opprettholdelse av dagens fleksibilitet og hovedtanken bak det nye reguleringssystemet, og de har landet på en løsning som fremstår som et kompromiss.

Først skal alle oppdrettstillatelsene knyttes til et produksjonsområde. Dette avgjøres ut fra dagens formelle regler om tilknytning mellom oppdrettstillatelse og lokalitet der hver tillatelse er knyttet til inntil åtte lokaliteter. Når disse lokalitetene er plassert i ett og samme produksjonsområde plasseres oppdrettstillatelsen selvsagt også her. Når lokalitetene ligger i ulike produksjonsområder kan oppdretteren selv bestemme hvilket av produksjonsområdene tillatelsen skal plasseres i. I et slikt tilfelle vil oppdretteren være opptatt av å plassere tillatelsen i det produksjonsområdet han har mest tro på at vil få grønt lys.

Regelverket fastslår videre at oppdretteren vil ha et biomassetak for to produksjons-områder som han kan utnytte (eller tre områder om han har interregionalt biomassetak). Det er en regulering som vil bidra til at oppdretterne ikke mister den fleksibiliteten de har i dag, men det kan gi noen utslag som virker ulogiske i forhold til tankegangen bak reguleringssystemet. Et eksempel vil være situasjonen der oppdretteren har biomassetak i to produksjonsområder der ett går i grønt og ett i gult. Da kan han få vekst på oppdrettstillatelsene som er knyttet til det grønne området, og han kan ta ut den veksten på lokaliteter som både ligger i grønt og gult område. Vi oppfatter dette som en bevisst del av reguleringen, og et utslag av at luseproblemet også må vurderes lokalt. Dersom lusetallene på en lokalitet er gode, kan den benyttes fullt ut selv om den ligger i et område som går i gult eller rødt.

Plasseringen av «trafikklys» på den enkelte område

Klassifiseringen av produksjonsområdene og plassering av grønne, gule og røde lys skal etter planen skje i høst, og de første reduksjonene skal tidligst skje i 2019. Det er stor usikkerhet knyttet til resultatet av denne klassifiseringsprosessen.

Juridisk sett er trafikklyssystemet minst problematisk som grunnlag for vekst. Det er imidlertid en sentral juridisk problemstilling her som vil komme på spissen med en gang lysene er plassert. Kriteriene for grønne og gule lys må være saklige, slik at de oppdrettere som ikke får vekst, ikke kan hevde at de er usaklig forskjellsbehandlet i forhold til de som får vekst. Dersom den fordelingen av grønne og gule/røde lys som foretas i høst ikke fremstår som velbegrunnet og rettferdig vil det kunne gi grunnlag for klager og mulige rettssaker fra de oppdretterne som nektes vekst.

Grenser for adgangen til å redusere produksjonskapasiteten

Den juridiske utfordringen ligger allikevel først og fremst i det rettslige grunnlaget for vedtak om redusert produksjonskapasitet. Den rettslige adgangen til å redusere produksjonskapasiteten er kommentert i stortingsmeldingen om bærekraftig vekst i oppdrett, jf. St.mld. 16 (2014-2015), på s. 66 – 67. Konklusjonen er her at både akvakulturloven og Grunnloven setter det samme kravet. En reduksjon må være nødvendig ut fra hensynet til miljøet.

Uansett om regelverket gis i form av klare generelle regler, eller slik at det skal treffes enkeltvedtak, er dette en begrensning som gjelder for den enkelte oppdretter. Han kan altså møte en reduksjon i hans totale produksjon med en påstand om at denne reduksjonen ikke er nødvendig, fordi han kan gjennomføre sin produksjon uten lusepåvirkning som risikerer å skade villfisken.

Dette nødvendighetskriteriet er faktisk – det vil si at det er en vurdering av hvilke skadevirkninger som faktisk oppstår. Ut fra vår begrensede kunnskap om mulige skadevirkninger av lus ser vi i hvert fall fire argumentasjonsmåter oppdretteren kan benytte for å begrunne at hans produksjon i et produksjonsområde kan opprettholdes uten at reduksjoner er nødvendig:

  1. Han kan peke på at lusepresset fra den enkelte lokalitet er så lavt at det ikke har skadepotensiale, enten på grunn av lite fisk, få lus pr fisk eller begge deler.

  2. Han kan presentere faktisk kunnskap om vill laks og ørret i området rundt anleggene og på bakgrunn av denne vise at påvirkning er tilstrekkelig lite sannsynlig.

  3. Han kan forplikte seg til tiltak for å øke bestandene av vill laks og ørret så mye at hans egen oppdrettsvirksomhet uansett ikke vil ha en tilsvarende negativ effekt.

  4. Han kan foreta omprioriteringer mellom egne lokaliteter innenfor produksjonsområdene som sikrer at produksjonen flyttes vekk fra lokaliteter som kan skape lusepress overfor vill laks og ørret.

Poenget er altså at nødvendighetskriteriet, slik det presenteres i stortingsmeldingen, åpner for en slik argumentasjon fra oppdretterens side. Reguleringens rettslige gyldighet står og faller med at den faktisk er nødvendig for å unngå at miljøet belastes for hardt. Og denne «nødvendigheten» skal ikke vurderes på et teoretisk overordnet plan, men på et konkret plan knyttet til den enkelte oppdretter og hans virksomhet.

 

 

Legg inn din e-postadresse for å motta artikler som omhandler fagområdet Fiskeri og oppdrett?

Kontakt oss

Partnere

Lars Selmar Alsaker
Lars Selmar Alsaker
Partner
Bergen
T: +47 55 30 10 11
M: +47 419 16 711
Ole-Martin Lund Andreassen
Ole-Martin Lund Andreassen
Partner, dr. Juris.
Tromsø
T: +47 77 61 78 13
M: +47 480 16 513
Eirik Edvardsen
Eirik Edvardsen
Partner
Trondheim
T: +47 73 99 27 04
M: +47 480 16 504
Harald Ellefsen
Harald Ellefsen
Partner
Trondheim
T: +47 73 99 27 02
M: +47 480 16 502
Henrik Grung
Henrik Grung
Partner
Ålesund
T: +47 70 10 75 74
M: +47 924 99 840
Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye
Partner (H)
Bergen
T: +47 55 30 10 31
M: +47 419 16 731
Olav Egil Midtgaard
Olav Egil Midtgaard
Partner
Bergen
T: +47 55 30 10 27
M: +47 419 16 727
Monica Gjerde Sperre
Monica Gjerde Sperre
Partner
Ålesund
T: +47 70 10 75 79
M: +47 971 83 266
Ulf H. Sørdal
Ulf H. Sørdal
Partner
Bergen
T: +47 55 30 10 17
M: +47 419 16 717