Ikke rom for fortjenestemedaljer

13. mars 2017
I slutten av januar prosederte advokat Robert Jensen «Obbhult-saken» i Høyesterett. Klienten vant og Høyesterett avklarer i dommen interessante spørsmål knyttet til forståelsen av dekningsloven § 5-5. I artikkelen under oppsummeres essensen i avgjørelsen. Robert er for øvrig foredragsholder på det årlige konkursrettskurset i regi av JUS i Kristiansand 8. - 9. juni. Der vil han gjennomgå dommen nærmere.

Den 14. februar avsa Høyesterett dom i «Obbhult-saken». Dommen viser at selskaper i økonomisk krise ikke står fritt til å særbehandle noen kreditorer fordi de «fortjener det». Høyesterett slår også for første gang fast at det vil kunne gjelde et «addisjonsprinsipp» ved anvendelsen av dekningsloven § 5-5.

Saken gjaldt et selskap som i 2006 kjøpte to hotelleiendommer i Sverige. Etter kort tid viste det seg at selskapet var bedratt. Eiendommene var kraftig overpriset og det oppstod et tap på om lag 30 millioner kroner. Det ble besluttet å inndrive kravene gjennom rettslig forfølgning av de involverte, to forsikringsselskaper og en advokat. Det ble også avtalt at vedkommende som var styreleder og daglig leder skulle bistå med innkrevingen. For dette skulle han motta en årlig godtgjørelse på 300 000 kroner. Ektefellen skulle stille sine eiendommer som sikkerhet for salærer til et advokatfirma som representerte selskapet i ulike rettsprosesser. For dette skulle hun motta en årlig provisjon på 400 000 kroner. Oppgjør skulle skje hvis og når selskapet fikk midler. Sommeren 2013 mottok selskapet 4,5 millioner kroner fra et forsikringsselskap.  Da ble det utbetalt i overkant av 3,7 millioner kroner til styrelederen og ektefellen som avtalt. Kort tid senere ble det åpnet konkurs etter begjæring fra en stor kreditor. Konkursboet krevde betalingene omstøtt.

Styrelederen og ektefellen motsatte seg omstøtelse og viste blant annet til at de hadde deltatt i en redningsaksjon: De hadde påtatt seg en betydelig risiko og stilt opp for selskapet i en situasjon hvor ingen andre var villige til å finansiere inndrivingen av kravene. Uten deres innsats ville ikke selskapet ha mottatt noen midler i det hele tatt.

Til tross for at styrelederen og ektefellen hadde bidratt i arbeidet med å sikre verdier, var dette ikke tilstrekkelig til at betalingene stod seg. Høyesterett vektla blant annet at utbetalingene ikke var avklart med selskapets hovedkreditor og at arbeidet som hadde blitt utført, reelt sett var av samme karakter som et bostyre ville hatt dersom det hadde blitt åpnet konkurs tidligere. Et sentralt poeng var at avtalene og utbetalingene ikke inngikk i et arrangement for å sikre videre drift. Formålet med «redningsaksjonen» var å rydde opp og begrense selskapets tap.  Når utbetalingene ikke la til rette for videre drift, måtte kravet til likebehandling av kreditorene være styrende for anvendelsen av selskapets midler. Høyesterett indikerte også at avtalene representerte en omgåelse av bestemmelsene i panteloven.

Obbhult-dommen viser at selskaper i økonomisk krise ikke står fritt til å begunstige enkeltkreditorer ut fra betraktninger om at noen «fortjener» oppgjør mer enn andre.  Omstøtelsesbestemmelsene i konkurslovgivningen åpner ikke for å premiere innsats ved å la spesielle betalinger være omstøtelsesfrie. Dette gjelder selv om innsatsen har tatt sikte på å redde verdier. Skal en betaling stå seg fordi den har vært ledd i en redningsaksjon, må betalingen ha et fremtidsrettet preg; betalingen må ha vært ledd i et opplegg som legger til rette for at virksomheten kan drive videre etter betalingstidspunktet.

Dommen viser også at den som yter kreditt til et selskap i krise, bør sikre sine krav ved pant. Dersom pantesikring ikke er mulig, må kreditor opptre i forståelse med de øvrige kreditorer. Det er ikke beskyttelsesverdig å sikre krav gjennom kreative avtaler når det finnes mer ordinære handlingsalternativer.

Obbhult-dommen gir videre et viktig signal om at selskaper i økonomisk krise må ha et bevisst forhold til bestemmelsene i konkursloven. Dersom det er på det rene at virksomheten ikke har livets rett, bør det begjæres oppbud slik at en bostyrer kan rydde opp og sikre likebehandling av kreditorene. Det er ikke kurant å utføre ryddejobben selv og betinge seg oppgjør foran andre kreditorer. 

Høyesterett avklarer endelig at det etter omstendighetene er adgang til å summere flere betalinger til samme debitor ved anvendelsen av dekningsloven § 5-5. At det gjelder et slikt «addisjonsprinsipp» har det lenge vært tatt til orde for i juridisk teori, men Høyesterett har aldri behandlet spørsmålet. I et «obiter dictum» - altså en uttalelse som ikke har betydning for resultatet – åpner Høyesterett også for at det i noen situasjoner kan være aktuelt å se flere betalinger til forskjellige debitorer under ett. Dette kan være aktuelt der det er et nært økonomisk fellesskap mellom fordringshaverne, eller der mottakerne må ses som en gruppe, for eksempel ved utbetaling av utbytte til aksjeeierne. Uttalelsen åpner for mange interessante perspektiver og rettssaker på konkursrettens område i årene fremover.


Kontakt oss

Copyright © SANDS - Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA | Tlf: 22 81 45 00 | lawyers@sands.no | Cookies

Våre blogger: Byggejus | Fiskejuss