Informasjon til kreditorene før konkurs

14. desember avsa Høyesterett dom i «Ulvesund Elektro-saken». Dommen gir veiledning for hvordan selskapets ledelse kan og bør opptre overfor kreditorene når økonomien vakler.

Forfattere: Partner | Advokat Robert Jensen, Partner | Advokat Jon Skjørshammer og Partner | Advokat Odd Moe

Saken gjaldt et skipsverft som hadde engasjert underleverandører for å levere og installere elektrisk utstyr på tre mindre skip. To av underleverandørene reiste sak mot daglig leder med krav om erstatning for økonomisk tap som følge av at de fortsatte sitt arbeid etter at det var oppstått en situasjon som innebar at selskapet var ute av stand til å betale, og frem til det ble åpnet konkurs hos skipsverftet. Et sentralt spørsmål var om en daglig leder, før insolvens har inntrådt, har plikt til å informere kontraktsmotpartene om selskapets vanskelige økonomiske stilling, slik at de gis mulighet til å stanse løpende leveranser til selskapet. Med andre ord: Gjelder det en erstatningssanksjonert opplysningsplikt før selskapet er insolvent?

I den aktuelle saken kom ikke spørsmålet på spissen, fordi Høyesterett konkluderte med at skipsverftet var insolvent på et tidligere tidspunkt enn det tingretten og lagmannsretten hadde lagt til grunn. Daglig leder ble holdt ansvarlig blant annet under henvisning til at han på insolvenstidspunktet ikke var klar over selskapets vanskelige økonomiske situasjon, noe som kunne tilbakeføres til at regnskaps- og rapporteringsrutinene var svært mangelfulle hvilket daglig leder var ansvarlig for. 

Dommen inneholder likevel uttalelser som gir nyttig veiledning ved fastleggelsen av aktsomhetsnormen når det gjelder informasjon til kreditorene.

Selv om det ikke var nødvendig for resultatet, gir dommen for det første klare holdepunkter for at det grunnleggende utgangspunkt er at ledelsen ikke har noen erstatningssanksjonert opplysningsplikt før insolvens er inntrådt. Høyesterett uttaler: «Aktsomhetsnormen for så vidt gjelder det tapet som en kreditor måtte lide fordi han ikke blir varslet om sviktende økonomi i selskapet, bør altså kunne presiseres slik at det ikke – i alle fall under ordinære forhold – vil være aktuelt med personlig ansvar så lenge ledelsen på et forsvarlig avklart grunnlag bygger på at selskapet var solvent».  Denne tilnærmingen har gode grunner for seg, blant annet fordi det i alminnelighet er lagt til grunn at styrets medlemmer har rett og plikt til å forsøke å redde selskapet, altså slik at de ikke har plikt til å begjære oppbud straks insolvensen er et faktum.  

For det andre gir dommen holdepunkter for at selskapets ledelse har et visst handlingsrom når det gjelder tidspunktet for når kreditorene må informeres om et selskaps vanskelige økonomi. Høyesterett uttaler at aktsomhetsnormen bør «gi ledelsen et visst strategisk arbeidsrom utover det den kontraktsrettslige lojalitetsplikten isolert betraktet kan tilsi, også til å arbeide for å redde virksomheten «i det stille». Med andre ord: Selskapets ledelse bør gis tid til å forsøke å berge virksomheten. Når det gjelder spørsmålet om hvor lenge styret kan arbeide uten at kreditorene varsles, uttaler Høyesterett at «(..) personlig ansvar ikke bør inntre selv om selskapet nok var insolvent, dersom det likevel var et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs».  Også denne tilnærmingen har gode grunner for seg. Ledelsen i et aksjeselskap vil lett kunne havne i en vanskelig situasjon når selskapet får økonomiske problemer. Hensynet til kreditorene vil kunne tilsi at ledelsen kaster kortene for å avverge ytterligere tap, eller for unngå risiko for personlig ansvar. Hensynet til aksjeeierne, ansatte, kontraktsparter, lokalsamfunnet mfl. tilsier på den annen side at ledelsen fortsetter å arbeide for å sikre bedriften fortsatt drift. Dette er en vanskelig balansegang med risiko for søksmål og i verste fall personlig ansvar om det ikke lykkes å få selskapet på trygg grunn.

Ulvesund Elektro-dommen følger opp og er på linje med Høyesteretts avgjørelse i «Laly-dommen» fra 1991 hvor det blant annet ble uttalt at det er adgang for selskapets  ledelse – i en situasjon hvor man arbeider for å berge selskapet  - til å handle ut fra en noe høy grad av optimisme. I Laly-dommen ble det også, under henvisning til dansk rett påpekt at et selskaps ledelse er «berettiget til at kæmpe for at bevare selskabet og for at undgå betalingsstandsning og konkurs, sålænge der er en rimelig chance for, at dette kan lykkes (..) også i tilfælde hvor håbet om at selskabet kunne ride stormen af, måtte betegnes som spinkelt, men dog ikke helt urealistisk....»

Selv om Ulvesund Elektro-dommen gir nyttig veiledning for fastleggelsen av aktsomhetsnormen på området, fremstår fortsatt flere uavklarte spørsmål som må avgjøres på bakgrunn av de konkrete omstendigheter i den enkelte sak. Blant annet spørsmålet om hvor yttergrensen går for hvor lenge redningsaksjoner for å berge selskapet kan pågå. Og, selv om det grunnleggende utgangspunktet er at plikten til å informere kreditorene først inntrer på insolvenstidspunktet, stenger ikke Høyesteretts avgjørelse for at plikten kan oppstå på et tidligere tidspunkt. Det er et åpent spørsmål når dette eventuelt er aktuelt.  Dette er vanskelige spørsmål som ledelsen i et selskap på vei mot insolvens må ta stilling til. Riktig håndtert, kan man navigere i dette farvannet uten å pådra seg ansvar.

 

Kontakt oss

Partnere

Jon Skjørshammer
Partner
T: +47 22 81 45 43
M: +47 922 20 007
Odd Moe
Partner
T: +47 22 81 45 70
M: +47 480 16 570
Robert Jensen
Partner
T: +47 22 81 46 48
M: +47 924 12 375
Stein Hegdal
Partner (H)
T: +47 22 81 45 95
M: +47 900 96 980