Mattilsynet går for langt

Kontakt
Det mest radikale tiltaket Mattilsynet iverksetter for å bekjempe lakselus er i dag et krav om at produksjonen halveres på oppdrettslokaliteter der lusegrensen er overtrådt flere ganger. Den praksis som er utviklet innebærer at lokaliteter som har et høyt antall overtredelser av lusegrensen på 0,5 voksne hunlus pr fisk ved de ukentlige rapporteringene til Mattilsynet får varsel – og deretter vedtak - om redusert produksjon. Foreløpig har ca. 30 lokaliteter fått halvert biomassen.
29. februar 2016

Behandlingen av oppdretterne fremstår tilsynelatende som lik i og med at det er omtrent det samme antall overtredelser som gir varsel om vedtak om redusert produksjon i alle sakene. Konsekvensene av et vedtak om redusert lokalitetsbiomasse vil imidlertid være svært ulikt fra sak til sak. Det henger sammen med at det enkelte oppdrettsselskaps produksjonskapasitet først og fremst bestemmes av konsesjonsbiomasse - det vil si den totale produksjonskapasitet som avgjøres av hvor mange konsesjoner oppdretteren har. Han kan i de fleste tilfeller ha en total biomasse på 780 tonn pr konsesjon. Hvis oppdretteren har relativt mange lokaliteter kan han kompensere for en redusert produksjonskapasitet ved en lokalitet ved å produsere mer ved en annen. Da vil redusert lokalitetsbiomasse innebære et lite økonomisk tap og produksjonstap. Hvis oppdretteren på den annen side har få lokaliteter, og får flere vedtak om redusert lokalitetsbiomasse samtidig, kan det innebære en stor reduksjon i produksjonen. Oppdretteren vil ikke ha lokaliteter til å produsere den fisken han kan ut fra den samlede konsesjonsbiomassen.

Den økonomiske og produksjonsmessige konsekvensen for oppdretteren skal vektlegges når Mattilsynet treffer vedtak om redusert lokalitetsbiomasse. Det følger av forholdsmessighetsprinsippet som innebærer at forvaltningen skal foreta en konkret avveining av fordeler og ulemper ved et vedtak, og de skal la være å gjennomføre vedtaket om ulempene er større enn fordelene. At dette prinsippet gjelder ved disse avgjørelsene er det ikke uenighet om. Alle vedtakene til Mattilsynet viser til at forholdsmessighetsprinsippet gjelder.

Spørsmålet er så om det i realiteten praktiseres. Mitt klare inntrykk er at det ikke skjer. Vedtakene om redusert lokalitetsbiomasse gjennomføres uansett hvilket produksjonstap og økonomiske tap som påføres oppdretteren.

Så kan man spørre hva som er problemet med dette. Kan ikke oppdretteren bare takke seg selv for at han ikke greier å holde kontroll på lusa?

Et problem er at det ikke har vært overordnet myndighets mening at vedtakene om redusert lokalitetsbiomasse skulle medføre en redusert oppdrettsproduksjon. Tiltaket er i utgangspunktet resultat av en avveining der dette ble oppfattet som en akseptabel sanksjonsmåte nettopp fordi den totale oppdrettsproduksjon kan opprettholdes. Det er derfor i strid med de politiske forutsetningene dersom oppdretteren påføres et stort produksjonstap. Treffes slike vedtak ukritisk kan det medføre en betydelig reduksjon i den samlede oppdrettsproduksjonen – stikk i strid med de generelle politiske målsetninger for oppdrettsnæringen.

En stort økonomisk tap for oppdretteren vil også svekke hans økonomiske handleevne. Det er negativt for oppdretterens evne til å håndtere luseproblemene, særlig i og med at det i dag ser ut til at investeringer i utstyr og teknologi er løsningen på problemet. Dersom oppdretteren påføres et stort økonomisk tap kan konsekvensen være at vedtaket om reduksjon av lokalitetsbiomassen får en negativ effekt for bekjempelsen av lus.

Det må derfor være en grense for hvor store økonomiske og produksjonsmessige skadevirkninger som kan påføres en enkelt oppdretter ved vedtak om redusert lokalitetsbiomasse. Mattilsynet må være klare på at en slik grense finnes, og de må begynne å praktisere den i enkeltsaker.

Kontakt oss

Partnere

Halfdan Mellbye
Halfdan Mellbye
Partner (H)
Bergen
T: +47 55 30 10 31
M: +47 419 16 731