Er det på tide at idretten lærer noe av næringslivet?

Kontakt
For oss nordmenn har idretten en sterk posisjon i samfunnet. Dette gjelder like mye på idrettsarenaen som utenfor, og omfatter både toppidretten og breddeidretten. Hvem har ikke hørt eller brukt uttrykket om at vi nordmenn er «født med ski på bena», eller at det er «typisk norsk å være god»?
Idretten assosieres ofte med engasjement, dedikasjon og målrettethet – verdier som har vært og er høyt ansett og verdsatt i næringslivet. Man kan derfor påstå at man lenge har vært av den oppfatning at næringslivet har mye å lære av idretten. Men i lys av økende kommersialisering av idretten, og at idrettsorganisasjoner har utviklet seg til virksomheter som driver reell business på relativt lik linje med det etablerte næringsliv: Er det ikke på tide at vi erkjenner at idretten også har mye å lære av næringslivet?
2. desember 2016

Forfatter: Lene Eia Bollestad, Spesialrådgiver

Hvordan er idretten i Norge organisert?

Idretten i Norge har en lang historie og favner bredt: Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) ble stiftet i 1861 og er med sine 54 særforbund, 19 idrettskretser, 366 idrettsråd og over 2,2 millioner medlemmer, Norges største folkebevegelse. NIF er også, etter Den norske kirke, Norges største ideelle organisasjon.

I kraft av å engasjere nær halve Norges befolkning, hviler både ansvar og en rekke uformelle krav til hvordan NIF agerer og handler – på lik linje med formelle krav som stilles til det øvrige næringsliv, for eksempel aksjeselskaper eller børsnoterte selskaper.

En rekke hendelser det siste tiår har imidlertid tidvis rettet fokuset mot hva som foregår utenfor idrettsarenaen på bekostning av arenaen. Av eksempler kan det blant annet nevnes kritikk av FIFA, kampfiksingsaker og dopingbeskyldninger innen en rekke idretter, for ikke å nevne «astmasaken» og dopingbeskyldninger mot Therese Johaug – et utvalg hendelser som har bidratt til debatt rundt idretten og blant annet til hvordan den organiseres.

Korrupsjonsrisiko ved idrettens organisering?

Transparency International utga i februar i år «Global Corruption Report: Sport», hvor det pekes på en rekke svakheter ved organiseringen av idretten globalt som bidrar til å øke korrupsjonsrisikoen. Selv om rapporten er internasjonal og generaliserer funnene fra undersøkelsen, pekes det på en rekke interessante faktorer som kan bidra til å belyse områder med forbedringspotensial ved idrettens organisering slik den er i Norge i dag:

Organisasjonsform. Idretten har historisk sett vært styrt på prinsippet om autonomi (selvstyring). I tillegg er idretten i de fleste jurisdiksjoner kategorisert som en non-profit (frivillig) organisasjon, som gjør at de kan operere uten krav om effektiv eksternt tilsyn; uten de føringer og krav til organisering, kompetanse og profesjonalisering som virksomheter i det øvrige næringsliv må følge. Vedtekter i mange organisasjoner krever derfor at reformer er både initiert og godkjent av de samme personene som mest sannsynlig vil bli direkte påvirket av dem. Idretten vil derfor selv være motstander av selvinkriminering og endring.

Det er lett å glemme at idretten, totalt sett, over en årrekke har utviklet seg til å bli en milliardarena med et bredt spekter av interessenter – myndigheter, sponsorer, gamblere, næringslivet og individer – uten at man har erkjent at idretten egentlig opererer som en næringslivsaktør.

Mangelen på krav og føringer til idrettsrelaterte organisasjoner verden over, kombinert med økende grad av kommersialisering med stadig flere interessenter og mer penger involvert, vil bidra til å øke risikoen for blant annet korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Organisasjonsstruktur. Dagens organiseringsmodell av idretten oppleves av mange som gammeldags. I rapporten pekes det også på at idrettsorganisasjoner ofte styres av tidligere atleter og/eller individer uten tilstrekkelig erfaring og kompetanse innen ledelse. Denne modellen var kanskje optimal for en årrekke tilbake, men idretten har ikke evnet å ta innover seg den økende kommersialisering innen sektoren. Det pekes i tillegg på at idretten har valgt å ikke tilpasse seg den økende kommersialiseringen av virksomheten for å beskytte særlige egeninteresser, slik som høye lønninger og bonuser.

Slik organiseringen av idretten er bygget opp i Norge er risikoen for korrupsjon tilstede på lik linje med organisasjoner i resten av verden. Vi har nok av eksempler hvor norsk idrett allerede har vært under kritikk, selv om dette ikke nødvendigvis har vært direkte relatert til økonomisk kriminalitet eller korrupsjon. Åpenhetsdebatten er et konkret eksempel.

Hvordan håndterer næringslivet korrupsjonsrisiko?

Næringslivet består stort sett av resultatbedrifter med en iboende profittankegang som gjør at virksomheter er avhengig av kompetente medarbeidere i alle ledd for å sikre inntjening. Mange har også etablert robuste forebyggende mekanismer for å gjennomføre etterlevelse av interne regler og rutiner blant ansatte og etterlevelse av eksterne lover og regler for å unngå å komme i straffeansvar. Compliance er et område som får stadig mer fokus, og hvor virksomheter har blitt tvunget til å profesjonalisere seg gjennom økte forventninger fra omgivelsene, eksempelvis myndigheter, eiere, kunder og andre interessenter.

Både nasjonalt og globalt ser vi at anti-korrupsjonslovgivningen og håndhevingen av lovverk blir stadig strengere. Videre stiller myndighetsorganer strengere krav til virksomheters anti-korrupsjonsarbeid, og styret og ledelsens roller og ansvar er i søkelyset. Styrene er i økende grad tvunget til å ta denne utviklingen på alvor, og de profesjonelle setter etterlevelse av interne og eksterne lover og regler (compliance) høyt på agendaen. Det er også en større bevissthet på at for lite fokus fra ledelsen på korrupsjonsrisiko, er en faktor som kan få alvorlige juridiske, finansielle og omdømmemessige konsekvenser. Dette burde også gjelde for idretten.

Vil vi se en utvikling av idretten fremover?

Slik vi ser det, er derfor liten tvil om at idretten slik den drives i dag har flere ting å lære fra virksomheter i næringslivet når det kommer til for eksempel profesjonalisering, organisering, rapportering og åpenhet. Et eksempel på profesjonalisering av det forebyggende arbeidet innen idretten, kan være å rette ytterlige fokus på å etablere et tilstrekkelig internkontrollsystem og gode rutiner for håndtering av kriser og media. Rutiner og retningslinjer for håndtering av kriser, kommunikasjon og mediehåndtering kunne for eksempel kanskje lettet byrden og «omdømmeknekken» som Skiforbundet synes å gå gjennom nå?

Vi erfarer at våre kontaktpunkter innen idretten har erkjent at idretten har et forbedringspotensial. Idrettsforbundets nylige utnevnelse av eksterne spesialister i kommisjonen som skal granske astmabruken blant utøvere underlagt Skiforbundet, er et tydelig eksempel på dette. Vi anerkjenner en slik fremoverlent og åpen holdning, og håper at utviklingen og profesjonalisering av idretten fortsetter i takt med økende kommersialisering i tiden fremover. 

Kontakt oss

Partnere

Nicolai Skridshol
Nicolai Skridshol
Partner
Oslo
T: +47 22 81 45 36
M: +47 900 96 861

Rådgivere/økonomer

Lene  Eia Bollestad
Lene Eia Bollestad
Spesialrådgiver
Oslo
T: +47 22 81 45 64
M: +47 922 66 102