Høyesterett med avklaring av om meldefristen i forsikringsavtaleloven § 8-5 også gjelder ved regress mellom forsikringsselskap

Den 20. desember 2017 avsa Høyesterett dom hvor de tok stilling til et prinsipielt spørsmål: Gjelder meldefristen i forsikringsavtaleloven § 8-5 også i de tilfeller et forsikringsselskap har dekket kravet, og deretter søker regress mot et annet forsikringsselskap? Høyesterettsdommen vil ha praktisk betydning i de tilfeller et selskap dekker skade, men deretter finner ut at skaden oppstod under forsikringstiden hos et annet selskap.

Forfattere: Partner | Advokat Christian Kjellby Nesset,  Advokatfullmektig Lars Albert Jøstsensen og Advokatfullmektig Maria Kismul Nordmo

Firmaet Nordisk Festeteknikk AS driver med import og salg av spiker til byggebransjen, blant annet fra Kina. Importen fra Kina foregikk over flere år, senest i 2010. Det viste seg at spikrene rustet fordi sinkbelegget var for tynt, og rusten medførte skade på treverk. Dette resulterte i at blant annet panelbord måtte skiftes ut, og det ble konstatert skade på minst 16 bygninger. At spikrene rustet ble første gang oppdaget i 2009.

Festeteknikk skiftet hyppig ansvarsforsikringsselskap: I 2009 hadde de produktansvarsforsikring hos Protector, mens de i 2010 var forsikret hos Møretrygd. Fra 2011 var forsikringen plassert hos Landbruksforsikring AS. Alle forsikringene var tegnet gjennom en forsikringsmegler.

Kravene fra ulike skadelidte ble via megleren meldt inn til Møretrygd, som dekket kravene. Møretrygd var av den oppfatning at det dreiet seg om enkeltstående skadetilfeller, og foretok skadeoppgjør basert på dette. Etter hvert ble det imidlertid klart at det dreiet seg om en «serieskade», og det avgjørende ved dekning av slike skader er når den første skaden ble konstatert. På denne bakgrunn rettet Møretrygd krav mot Protector, ettersom de rustne spikerne ble påvist allerede i 2009. Protector avviste kravet.

Protector ble dømt i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten. Lagmannsretten kom til at skaden var konstatert allerede da de rustne spikerne ble oppdaget i 2009, men at Møretrygd ikke kunne få større rett overfor Protector enn det sikrede hadde. Ettersom Festeteknikk ikke hadde overholdt meldefristen i forsikringsavtaleloven § 8-5, kunne heller ikke Møretrygd gjøre regresskravet gjeldende overfor Protector.

I motsetning til lagmannsretten, kom Høyesterett til at forsikringstilfellet ikke hadde oppstått i Protectors forsikringstid. Selv om det var oppdaget rust på spikerne i 2009, ble det først i 2010 konstatert skade på treverket. Høyesterett mente at dette måtte være avgjørende, og Protector ble på dette grunnlag frifunnet.

Etter dette var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om meldefristen i FAL § 8-5 også gjelder mellom forsikringsselskapene. Retten valgte likevel å kommentere dette, da det av Møretrygd var fremhevet som det prinsipielt interessante, og Høyesterett så annerledes på den rettslige problemstillingen enn lagmannsretten.

Dersom Høyesterett hadde kommet til at skaden oppstod i Protectors forsikringstid, ville dette innebåret at Møretrygd hadde dekket Protectors forpliktelse. I utgangspunktet ville dette betydd at Møretrygd hadde et regresskrav mot Protector. Protector anførte imidlertid at de måtte ha alle forsikringsrettslige innsigelser, herunder oversittelse av meldefristen i § 8-5, i behold overfor Møretrygd. 

Høyesterett var uenig i Protectors anførsel, og viste til at hensynet bak meldefristen var å ivareta oppgjørsinteressen hos selskapene i normaltilfellene, nemlig de tilfellene hvor skadelidte fremmer sitt krav med sikte på ordinært oppgjør. Videre påpekte retten at et selskap ikke kan gjøre gjeldende oversittelse av § 8-5 i de tilfeller skadelidte melder inn direktekrav under ansvarsforsikring. Dette følger av FAL § 7-6 fjerde ledd. Høyesterett mente at løsningen Protector argumenterte for ville kunne skape urimelige resultater, og at regressadgang uavhengig av fristen i § 8-5 vil kunne bidra til at uenighet mellom selskapet løses uten at sikrede involveres.

Etter denne dommen kan ansvarsforsikringsselskapene i saker hvor skadetidspunktet er noe uklart, avvente med å fremsette regresskrav mot sikredes tidligere forsikringsselskap inntil årsak og dekningsomfang er klarlagt, selvsagt innenfor andre preklusive frister som foreldelse. Denne delen av dommen er derfor en viktig avklaring for forsikringsbransjen.

Avgjørelsen er rimelig og godt begrunnet. Når et selskap dekker kundens skade i god tro, og det senere viser seg at de ikke var forpliktet til dette, vil meldefristen i FAL § 8-5 kunne virke som en urimelig felle. Høyesterett har ved dommen redusert tvilen om hvilke situasjoner meldefristen er ment å omfatte, og vil forenkle prosessen med regressoppgjør mellom forsikringsselskaper i fremtiden.

 Dommen kan leses her.

Kontakt oss

Partnere

Christian Kjellby Nesset
Partner
T: +47 22 81 46 70
M: +47 419 16 656