Seier i Høyesterett. Når er krav mot daglig leder etter aksjeloven § 3-7 annet ledd foreldet?

Kontakt
Høyesterett avsa nylig dom (HR 2019-1073-A) om foreldelse av krav for tilbakebetaling av ulovlig utdeling etter aksjeloven § 3-7 annet ledd jf. § 3-8. Slikt ansvar er aktuelt for styremedlem, daglig leder, revisor samt andre, også aksjeeier.
19. juni 2019

Forfatter: Senioradvokat (H) Caterina Håland Gaeta

Vår sak gjaldt krav om tilbakebetaling av et beløp som var utbetalt ved avtale som ikke var godkjent av generalforsamlingen, slik § 3-8 forutsetter. Denne type utbetaling likestilles med ulovlig utdeling og utløser dermed plikt til tilbakeføring til selskapet, enten direkte fra den som har mottatt utbetalingen etter aksjeloven § 3-7 første ledd eller indirekte fra den som har medvirket til utbetalingen etter andre ledd i samme bestemmelse. Dette tilbakesøkingskravet tilhører aksjeselskapet, og utgangspunktet for foreldelse blir den dag selskapet hadde rett til å kreve oppfyllelse. Høyesterett har i dommen stadfestet at slike krav foreldes tre år etter den dag utbetalingen finner sted.

I tillegg til dette gir dommen veiledning om hvorvidt lovens foreldelsesfrist kan fravikes når kravet fremmes av et konkursbo i saker hvor selskapets interesser ikke har kunnet bli ivaretatt, for eksempel fordi styret og generalforsamlingen består av samme personkrets, og har ikke interesse i å fremme selskapets krav. Dette har vært noe uklart i tidligere rettspraksis, fordi det foreligger to Høyesterettsdommer som har kommet til motsatt resultat, som vi ser kort på.

I den såkalte Sedal-dommen fra 2007 (Rt. 2007 s. 220) ble det lagt til grunn at krav etter aksjeloven § 2-19 som ville vært foreldet på selskapets hånd, kan forfølges som et selvstendig krav for konkursboet. Dette ble begrunnet med at hovedformålet bak bestemmelsen om manglende innbetaling av aksjekapital var å beskytte selskapskreditorenes interesser, og at selskapets interesser i det konkrete tilfellet ikke hadde kunnet blitt bli ivaretatt. Formålet bak bestemmelsen og reelle hensyn tilsa der at kreditorfelleskapet kunne fremme kravet på selvstendig basis.

I Finance Credit-dommen fra 2008 (Rt. 2008 s. 833) kom Høyesterett til motsatt annet resultat. Saken gjaldt styreansvar etter aksjeloven § 17-1, og spørsmålet var også der om konkursboet kunne fremme kravet på selvstendig grunnlag, selv om kravet var foreldet på selskapets hånd. Heller ikke i denne saken kunne selskapets interesser bli ivaretatt, fordi alle medlemmene av generalforsamlingen i selskapet satt i styret og hadde deltatt i handlingene som dannet grunnlag for kravet. Høyesterett kom frem til at boet ikke kunne gis et eget krav, og derfor en egen foreldelsesfrist, fordi krav etter den alminnelige culparegel kan ha ulik karakter, være ulikt begrunnet og omfatte en rekke situasjoner som er vanskelig å ha full oversikt over. Tatt i betraktning at foreldelsesloven er en positivrettslig lov, kom Høyesterett frem til at spørsmålet om å gi boet et selvstendig krav og derfor en selvstendig foreldelsesfrist burde overlates til lovgiver.

I vår sak kom Høyesterett frem til at spørsmålet om hvorvidt konkursboet skal innvilges et selvstendig krav – altså med en selvstendig foreldelsesfrist - vil bero på kravsgrunnlaget. For krav som etter sin art har som hovedformål å verne selskapskreditorenes interesser og hvor kravsgrunnlaget har et garantipreg (som var tilfellet i Sedal-dommen), kan dette gi grunnlag for et selvstendig krav for konkursboet i de tilfellene hvor selskapets interesser ellers ikke har kunnet blitt ivaretatt.  

For krav som bygger på culpa-ansvar (som aksjeloven § 17-1 og 2-7 andre ledd) er imidlertid situasjonen mer sammensatt, uoversiktlig og vurderingspreget, og kan reise flere bevisspørsmål. Vurderingsgrunnlaget svekkes etter hvert som tiden går. Alle disse elementene tilsier at det ikke er rom for å gi konkursboet et selvstendig krav på ulovfestet grunnlag. Ankemotpart nr. 2 i saken var et forsikringsselskap. Ansvar for forsikringsselskap foreldes etter de samme regler som gjelder for sikredes erstatningsansvar.   Med ovennevnte begrunnelse ble daglig leder og forsikringsselskapet til daglig leder rettskraftig frifunnet for kravet.

Prosessfullmektige i saken var Caterina Håland Gaeta og Bjørn Stordrange, som er tilfreds med rettens gjengivelse av anførslene og resultatet.

Kontakt oss

Partnere

Bjørn Stordrange
Bjørn Stordrange
Partner (H), dr. juris.
Oslo
T: +47 22 81 45 80
M: +47 480 16 580

Team

Advokater

Caterina Gaeta
Caterina Gaeta
Senioradvokat (H)
Oslo
T: +47 22 81 45 58
M: +47 480 16 558