Vil Høyesterett avklare grensen for arbeidsgiveransvar som videre enn tidligere antatt?

31. oktober 2017
Gjelder arbeidsgivers ansvar etter arbeidsforholdet er avsluttet? Ny dom fra Høyesterett vil kunne utvide arbeidsgiveres og dermed også forsikringsselskapenes ansvar.

Forfattere: Partner | Advokat Christian Kjellby Nesset, Senioradvokat Audun Kleppestø, Advokatfullmektig Maria Kismul Nordmo og Advokatfullmektig Lars Albert Jøstensen

Saken, som er berammet til 16. november 2017, gjelder krav om erstatning etter skadeserstatningsloven § 2-1, og reiser spørsmål om grensene for arbeidsgivers ansvar for en tidligere ansatts rettsstridige handlinger. En brukerstyrt personlig assistent tilegnet seg ID-brikker fra skadelidte etter arbeidsforholdet med den private velferdsaktøren tok slutt. Som kjent vil arbeidsgivers ansvar også normalt være dekket av ansvarsforsikring eller kriminalitetsdekninger. Saken har derfor betydning for skadeoppgjør og prising av produkter.

Faktum og sakens kjernespørsmål

Et selskap ansatte en mann som assistent for en pleietrengende person. Mannens oppgave var blant annet å hjelpe den pleietrengende med å betale regninger via nettbank. I denne forbindelse fikk mannen tilgang til den pleietrengendes ID-brikke, personnummer og personlige passord. Mannen overførte pengebeløp til egen konto, hvorav enkelte beløp ble overført under arbeidsforholdet. Størsteparten ble imidlertid overført etter at arbeidsforholdet mellom assistenten og arbeidsgiver opphørte. Den pleietrengende fikk nye ID brikker etter at assistens arbeidsforhold var avsluttet, men assistenten klarte å tilegne seg de nye ID-brikkene, og fortsatte å overføre pengebeløp. Det ble totalt overført over MNOK 2,4.

Spørsmålet Høyesterett skal ta stilling til er om arbeidsgiver og forsikringsselskapet svarer for de beløp som ble overført etter at arbeidsforholdet tok slutt, og kodebrikken som ble tilegnet under arbeidsforholdet ble byttet ut.

Tingretten mente handlingen var utført utenfor arbeidsgivers ansvarssfære

Arbeidsgiver og forsikringsselskapet vant i tingretten. Retten la avgjørende vekt på ordlyden i skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1, og mente at overføringene som ble gjort ved hjelp av de nye brikkene ikke var omfattet av arbeidsgiveransvaret. Det ble lagt vekt på hensynet til en «rimelig risikofordeling mellom arbeidsgiver og bruker». Skadelidtes medvirkning var ikke påberopt som grunnlag for bortfall eller reduksjon av kravet, men retten la likevel vekt på at det måtte ligge under pleiepasienten «ansvarsområde» å forhindre at passord og brikke kom på avveie.

Lagmannsretten mente handlingen var utført innenfor arbeidsgivers ansvarssfære (17-025611ASD-FROS)

Lagmannsretten kom til et annet resultat enn tingretten. Retten tok utgangspunkt i Rt. 2008 s. 755 (Hjemmehjelpdommen), og påpekte at saksforholdene hadde «klare likhetstrekk». For det første var brukerens muligheter for å gardere seg mot risikoen for slike hendelser også i denne saken små. For det andre rettet også denne tjenesten seg mot personer som i større eller mindre grad er avhengig av praktisk hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, herunder betaling av regninger.

På den andre siden påpekte lagmannsretten også to forskjeller mellom sakene. For det første at assistenten i foreliggende sak fikk anledning til å foreta underslagene under utførelsen av ett av «kjerneområdene» for sitt arbeid, nemlig bistand til betaling via nettbank. Dette momentet talte for at handlingene også i dette tilfellet var omfattet av arbeidsgiveransvaret. For det andre var tidsaspektet forskjellig i de to sakene. I Hjemmehjelpdommen skjedde uttakene innen noen måneder etter hjemmehjelpens fratreden, mens det i foreliggende sak ble foretatt uttak opptil ca. 1 år og 9 måneder etter assistentens fratreden. Dette momentet kan tale mot arbeidsgiveransvar i foreliggende sak. Lagmannsretten la imidlertid vekt på at assistenten «etablerte modus for underslaget […] mens han fremdeles var ansatt», og at underslaget fortsatte uendret frem til pågripelsen.

Til slutt bemerket lagmannsretten at ordningen med brukerstyrt personlig assistent er etablert for å hjelpe personer med særlige behov, og at arbeidsgiveren i dette tilfellet hadde etablert en «betydelig virksomhet innenfor dette feltet, der forretningsideen er å håndtere de profesjonelle sider av arbeidsforholdet mot vederlag». På bakgrunn av dette mente lagmannsretten at «muligheten til forsikring» og «hensynet til pulverisering» talte for et ansvar for arbeidsgiveren.

På grunnlag av det ovennevnte kom lagmannsretten dermed til at samtlige uttak fra den pleietrengendes konti var omfattet av arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum, og at forholdet ikke faller inn under unntaket i annet punktum.

Våre bemerkninger til lagmannsrettens begrunnelse

Det er etter vårt syn påfallende at lagmannsretten ikke kommenterer ordlyden i skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd første punktum, som beskriver det grunnleggende vilkåret for at arbeidsgiveransvaret skal være anvendelig. Ordlyden tilsier at forholdet i den foreliggende sak ikke omfattes av arbeidsgiveransvaret i det hele tatt, da arbeidsgiver etter bestemmelsen skal svare for skade voldt «under arbeidstakerens utføring av arbeid» for arbeidsgiveren.

I stedet for å drøfte dette grunnleggende vilkåret, synes lagmannsretten å gå rett over til å vurdere det andre vilkåret i bestemmelsen, som er at skaden ikke må «skyldes at arbeidsgiveren går ut over det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet», jf. første ledd annet punktum. I vurderingen av dette vilkåret bygger lagmannsretten på en sammenligning med Hjemmehjelpdommen, men uten å kommentere den åpenbare forskjellen mellom sakene, nemlig at den konkrete skadevoldende handlingen i denne saken fant sted etter arbeidsforholdets opphør.

I Hjemmehjelpdommen foretok Høyesterett en grundig bevismessig vurdering av om den ansatte skadevolderen «utførte oppdrag for kommunen» på det tidspunktet hvor kort og kode ble fravendt den skadelidte, se dommens avsnitt 30-35. Konklusjonen i avsnitt 35, som lagmannsretten i vår sak refererer men ikke drøfter den egentlige betydningen av, ble at den skadevoldende hendelsen skjedde mens skadevolder utførte oppdrag for kommunen. Dermed var det også på det rene at grunnvilkåret for arbeidsgiveransvar i henhold til § 2-1 første ledd første punktum var oppfylt, hvoretter Høyesterett gikk over til å vurdere reservasjonsbestemmelsen i første ledd annet punktum.

Det er etter vår oppfatning riktig at denne saken har mange likhetstrekk med Hjemmehjelpdommen hva gjelder den skjønnsmessige vurderingen etter § 2-1 første ledd annet punktum, og det er ikke vanskelig å ha sympati med skadelidte i saken. Konkret rimelighet kan imidlertid ikke begrunne at man «hopper bukk» over grunnvilkåret i § 2-1 første ledd første punktum.

Det var i denne saken tilsynelatende ubestridt at de rettstridige uttakene fra skadelidtes konto som fant sted i den aktuelle perioden hadde sammenheng med underslag av kodebrikke etter at arbeidsforholdet var opphørt, ved at skadevolder ble gitt tilgang til leiligheten også på privat initiativ. Dette omfattes ikke av ordlyden i § 2-1 første ledd første punktum, og er dessuten vesensforskjellig fra situasjonen i Hjemmehjelpdommen og de tidligere høyesterettsdommer om arbeidsgiveransvar som det ble vist til i dommen.

Etter vår oppfatning er det på dette grunnlag sannsynlig at Høyesterett vil komme frem til et annet resultat enn lagmannsretten. Opprettholdelse av lagmannsrettens resultat ville implisere å strekke ordlyden vesentlig lenger enn hva Høyesterett tidligere har gjort, noe som dessuten ville gjort drøftelsen i avsnitt 30-35 i Hjemmehjelpdommen helt unødvendig.

Vi nevner at forsikringsselskapet for lagmannsretten anførte at det vil skape en uholdbar regel etter skl. § 2-1 dersom det ikke settes en tidsmessig ramme for arbeidsgiveransvaret, uten at lagmannsretten tok uttrykkelig stilling til dette. Dette spørsmålet vil først få betydning i ankesaken dersom Høyesterett likevel kommer til at det første vilkåret bestemmelsen oppstiller er oppfylt (jf. ovenfor).

I Hjemmehjelpdommen uttaler Høyesterett «manifisteringstidspunktet» ikke har betydning. I denne saken hadde det imidlertid gått langt kortere tid mellom ansettelsesforholdets opphør og maninfesteringstidspunktet, og uttalelsen må leses i lys av dette. Rimelighetshensyn tilsier at det bør oppstilles en slik tidsmessig ramme som rimelig korresponderer med arbeidsforholdet, da risikoen på ett eller annet tidspunkt bør gå over på skadelidte.

Tidsforløpet kan også tenkes å få betydning i en avkortningsvurdering i henhold til skadeserstatningsloven § 5-1 om skadelidtes egen medvirkning til skaden. Dette fremstår imidlertid som lite relevant i saker der den skadelidte har vært pleietrengende og sterkt avhengig av hjelp til sine private gjøremål (sml. Hjemmehjelpdommens avsnitt 53).

Sakens betydning for arbeidsgivers forsikringsselskap

Dersom Høyesterett kommer til samme resultat som lagmannsretten vil dommen kunne endre risikobildet for forsikring ved arbeidsgiveransvar, og dermed få betydning for prising av forsikringsprodukter og skadeoppgjør. Selv om denne saken dreier seg om en velferdstjeneste, og dommen derfor vil få særlig betydning for velferdsleverandører innen hjemmehjelp og brukerstyrt personlig assistanse, vil uttalelser om rekkevidden av arbeidsgiveransvaret kunne få betydning for arbeidsgivers ansvar i vidt forskjellige bransjer, kanskje særlig innen bank og formuesforvaltning.

I bedrifter hvor arbeidstaker får tilgang til elektroniske plattform for betaling vil en høyesterettsdom på linje med lagmannsrettens kunne innebære et latent erstatningsansvar for arbeidsgiver med uklar tidsramme etter oppsigelsen.


Kontakt oss

Copyright © SANDS - Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA | Tlf: 22 81 45 00 | lawyers@sands.no | Cookies

Våre blogger: Byggejus | Fiskejuss