Fersk dom fra Høyesterett om lojalitetsplikt i langvarige leverandørforhold

Kort om saken

Saken gjaldt en tvist mellom den norske leverandøren av fliseunderlag, Isola AS, og dets tyske kunde, Dural GmbH. Isola hadde siden 2002 utviklet og produsert frakoblingsmatter for Dural, som ble solgt under Durals varemerke.

I 2015 inngikk partene en ny avtale som forpliktet Dural til å kjøpe et bestemt volum av Isolas frakoblingsmatter, men Isola fikk ikke eksklusive leverandørrettigheter. Fire år senere, i 2019, ba Dural i hemmelighet en italiensk produsent om å utvikle en «så nær kopi som mulig» av Isolas matte. Høsten 2020, da de nye mattene var ferdig utviklet og testet, ble Isola informert om at Dural hadde innledet et samarbeid med en ny leverandør og ville gå bort fra eneleverandør-modellen. Etter flere mislykkede forhandlingsforsøk hevet Isola leveringsavtalen i juli 2022. 

Spørsmålet for Høyesterett var om det forelå brudd på lojalitetsplikten som ga Isola rett til å heve avtalen.

Avtalen ga ikke Isola eksklusive leverandørrettigheter

Høyesterett la til grunn at avtaler mellom profesjonelle parter som hovedregel skal tolkes objektivt med stor vekt på avtalens ordlyd. Avtalen inneholdt ingen bestemmelser som ga Isloa eksklusive leverandørrettigheter, og verken avtalens formål, forhistorie eller andre tolkningsmomenter var tilstrekkelige til å oppstille en slik rett med grunnlag i avtalen. Dermed ble spørsmålet om eksklusive rettigheter kunne utledes av lojalitetsplikten alene.

Lojalitetsplikten kunne ikke alene etablere eksklusive rettigheter

Høyesterett la til grunn at profesjonelle parter som hovedregel selv må forventes å identifisere og avtalefeste de sentrale rettighetene og pliktene som skal gjelde seg imellom. Lojalitetspliktens funksjon er primært å utfylle avtalen der den er taus – ikke å tilsidesette den forretningsmessige risikoen som allerede er regulert i avtalen.

Det langvarige samarbeidet mellom partene og den felles målsetningen om størst mulig salg av Isolas matter tilsa en noe skjerpet lojalitetsplikt for Dural. Dette var likevel ikke nok til å etablere eksklusive rettigheter, da det var forholdsvis klart at avtalen ikke forpliktet Dural til kun å kjøpe frakoblingsmatter fra Isola. Å pålegge eksklusivitet i etterkant ville forskjøvet balansen mellom partene, særlig når det i avtalen allerede var fastsatt volumforpliktelser til fordel for leverandøren.

Ikke illojalt å be den italienske produsenten om å kopiere Isolas produkt

Det var heller ikke var i strid med lojalitetsplikten å be den italienske produsenten om å kopiere Isolas produkt. Høyesterett viste til at produktet var fritt tilgjengelig i markedet og ikke beskyttet av immaterielle rettigheter. Isola måtte dermed være forberedt på at konkurrenter kunne forsøke å kopiere det.

Selv om det ikke sies i dommen, må det trolig legges til grunn at den italienske produsenten ikke dro noen utilbørlig fordel av Durals kjennskap til Isolas produkt. I så fall er det mulig å se for seg at utfallet kunne blitt et annet.

Informasjonsplikt vs strategisk handlingsrom

Det siste spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om lojalitetsplikten innebar at Dural på et tidligere tidspunkt skulle informert Isola om at selskapet ønsket å knytte til seg en ny leverandør. Avtalen inneholdt ingen bestemmelser om varslings- og informasjonsplikt. På dette punktet var det ikke spørsmål om å endre avtalen, men om å bruke lojalitetsplikten som grunnlag for å utfylle avtalens tomrom.

Høyesterett la til grunn at kravene til lojal opptreden kan medføre en plikt til å holde motparten løpende orientert om vesentlige hendelser av betydning for gjennomføringen av avtalen. Dette tilsa at Dural pliktet å opplyse om at selskapet hadde skaffet seg en alternativ leverandør, slik Dural gjorde høsten 2020. Lojalitetsplikten krevde imidlertid ikke at Dural informerte Insola før det ble klart at den italienske produsenten ville lykkes med å fremstille et egnet alternativ til Isolas matte. At intensjonen om å knytte til seg en alternativ leverandør kunne ha betydning for Isolas forhandlingsposisjon vis-a-vis Dural ble med andre ord ikke ansett for å ha betydning for avtalens gjennomføring.

Hvilke praktiske konsekvenser får dommen?      

Den viktigste praktiske lærdommen vi kan trekke ut av Høyesteretts avgjørelse, er at det skal svært mye til før lojalitetsplikten alene kan gi grunnlag for eksklusive leverandørrettigheter. Produsenter kan ikke bygge rett på «gammelt vennskap» og felles målsetninger – i hvert fall ikke der partene har adressert spørsmålet om eksklusivitet i kontrakten og valgt å løse det på en annen måte. Hvis en produsent ønsker eksklusive rettigheter (der det er rettslig adgang til det), må det i så fall kontraktsfestes.

Videre bekrefter dommen at profesjonelle aktører har et visst strategisk handlingsrom til å planlegge og vurdere tiltak for egen virksomhet, uten å måtte informere motparten. Så lenge tiltakene ikke medfører risiko for mislighold av eksisterende avtaler, vil partene som regel stå fritt til å undersøke alternative leverandører uten å informere om dette.

Saken er ellers en nyttig påminnelse om at goodwill som opparbeides gjennom salg av produkter under kundens varemerke i praksis vil tilfalle kunden. Lojalitetsplikten var ikke til hinder for at Dural faset inn en billigere etterligning, påførte etterligningen det samme varemerket og på den måten utnyttet anseelsen som var opparbeidet gjennom salget av Isolas matte.

Noen vil kunne mene at Høyesterett går nokså langt ved å tillate at Dural oppfordret en annen produsent til å kopiere Isolas produkt, spesielt tatt i betraktning det langvarige og tette samarbeidet mellom partene. På dette punktet må imidlertid dommen leses med varsomhet. Det at lojalitetsplikten ikke var til hinder for at Dural ba en annen produsent om å lage en «så nær kopi som mulig» av Isolas produkt betyr ikke at en slik fremgangsmåte alltid vil være lovlig. Produksjon og salg av et produkt kan kreve tillatelse hvis det er beskyttet av immaterielle rettigheter, og selv uten slik beskyttelse kan kopiprodukter være ulovlige etter markedsføringsloven eller forretningshemmelighetsloven. Risikoen forbundet med produksjon og salg av etterligninger tilsier at det alltid bør ligge forsvarlige vurderinger av det rettslige handlingsrommet til grunn for denne type beslutninger.