Sanksjoner, anti-hvitvasking og nye EU-regler strammer grepet om virksomheter i høyt tempo. Når kravene til oversikt, kontroll og dokumentasjon nå strekker seg langt utover egne kontraktsparter og inn i hele verdikjeden, blir evnen til å håndtere risiko juridisk, operasjonelt og kontraktuelt avgjørende for å unngå bråstopp, konflikt og ansvar.
Sanksjonsregimene er i bevegelse, med sterkere tiltak mot omgåelse og stadige utvidelser mot Russland. EU har endelig vedtatt utfasing av russisk gass gjennom kjøpsforbud innen 2027, slik at tidligere løfter nå blir bindende for EU-landene – og Norge. Anti-hvitvaskingsregler spiller også en stadig større rolle. Med utvidede krav til åpenhet og risikostyring må virksomheter dokumentere risikovurderinger, følge opp sine forbindelser, og gjennomføre jevnlig kontroll. Året 2025 endte med rekordhøye 142 EU-rettsakter innlemmet i Norge i desember alene. Langt flere er planlagt for 2026, med ny digital tjenestelovgivning, europeisk cybersikkerhetsregulering, miljø og bærekraft, for å nevne noe.
På den rettslige siden gjør sanksjonsloven at vedtak i EU og FN får umiddelbart virkning i norsk rett. Andre EU-rettsakter innlemmes fortløpende. Det stiller krav til løpende oppfølging, tydelig etterlevelse og rutiner for rask tilpasning.
Kravene til kontroll og ansvar strekker seg forbi et øyeblikksbilde ved avtaleinngåelse, og det er ikke lenger alene tilstrekkelig å kjenne sine egne samarbeidspartnere. Hvis det er hold i teorien om at alle mennesker på jorden er forbundet gjennom maksimalt seks ledd, kan lenken like godt inneholde krigsforbrytere som fredsarbeidere. Når myndighetene forventer oversikt over hele verdikjeder, utfordres vi til å ta inn over oss at risikoen ofte kommer fra steder vi ikke har oversikt over, via partnere av partnere – og deres nettverk. I denne virkeligheten kan kontrakten være sikkerhetsventilen som hindrer bråstopp i å bli konflikt.
En avtale som stiller krav til etterlevelse og ryddig opptreden er en god start. For å kunne følge opp kravene er det dessuten viktig å ha systemer som gir åpenhet og sporbarhet gjennom hele verdikjeden. Utfordringen ligger ofte i å vite hvem som faktisk er involvert på tvers av leddene, og å kunne vise myndighetene at risikovurderinger, screening og kontroll mot sanksjonslister er gjennomført på forsvarlig måte. Dersom partene har en felles forståelse av at dette faktisk er noe som følges opp, kan misforståelser og konflikt unngås.
Skulle det dukke opp problematiske forhold, er det en stor fordel om man allerede har avklart hva som må gjøres. Klare «change‑in‑law»-klausuler, forhåndsdefinerte bråstopp‑mekanismer og et dokumentert beslutningsspor kan hindre konflikt før den oppstår, og posisjonere selskapet for en mulig tvist. Motstykket er uklare force majeure-formuleringer, eller enda verre: ingenting. Dette er ikke belte og bukseseler, men røykvarsler og brannslukningsapparat.