Håndtering av brudd på konkurranseklausuler når en selgende aksjonær (ansattaksjonær) starter hos en konkurrent

Saksforholdet

Høsten 2023 ble et markedsføringsselskap kjøpt opp av en større konkurrent (Kjøper). Selgerne av markedsføringsselskapet reinvesterte deler av kjøpesummen i Kjøper, og fortsatte som ansatte i Kjøpers driftsselskap (Arbeidsgiverselskapet). I forbindelse med reinvesteringen i Kjøper, ble den eksisterende aksjonæravtalen tiltrådt av selgerne. Aksjonæravtalen inneholdt normale konkurranseklausuler som tilsa at ingen av aksjonærene kan konkurrere med Kjøpers konsern så lenge man er aksjonær i selskapet og i 24 måneder deretter.

Sommeren 2025 valgte én av selgerne (Selgeren) å si opp sitt arbeidsforhold hos Arbeidsgiverselskapet, for deretter å tiltre en stilling hos en konkurrerende virksomhet. Vedkommende valgte å tiltre stillingen hos konkurrenten, selv om han ble advart av Kjøper om konsekvensene ved å bryte aksjonæravtalens konkurranseklausul. Da Kjøper påberopte konkurranseklausulen i aksjonæravtalen, nektet Selgeren å etterleve konkurranseforbudet. Kjøper begjærte midlertidig forføyning for å stanse Selgeren fra å tiltre stillingen hos konkurrenten, inntil det var avgjort om vedkommende var bundet av konkurranseforbudet.

Selgeren motsatte seg forføyningskravet. Selgeren mente blant annet at partene hadde avtalt seg bort fra å kunne kreve etterlevelse av klausulen (naturaloppfyllelse), fordi aksjonæravtalen var taus om dette. Aksjonæravtalen inneholdt en bestemmelse om tilbakekjøpsrett for aksjene til redusert pris ved brudd på konkurranseklausulen, men hadde ikke eksplisitt regulert andre sanksjoner. Videre mente Selgeren at konkurranseklausulen ikke kunne gjøres gjeldende overfor vedkommende, fordi klausulen ville være i strid med arbeidsmiljølovens begrensninger for konkurranseklausuler. Selgeren anførte også at konkurranseklausulen i aksjonæravtalen var «urimelig», og dermed i strid med avtaleloven § 38.

Kan man kreve etterlevelse av konkurranseklausuler?

Ifølge lagmannsrettens kjennelse, er svaret ja. Formålet med konkurranseklausuler i aksjonæravtaler er nettopp å hindre konkurranse fra tidligere aksjonærer, og da må de kunne håndheves av domstolene ved behov. Videre følger det av grunnleggende avtalerettslige prinsipper at en part kan kreve at motparten overholder sin del av avtalen, og motsatt. Slike grunnleggende prinsipper utgjør en sentral del av bakgrunnsretten og trenger ikke reguleres særskilt i avtalen for å gjøre seg gjeldende.

Lagmannsretten presiserte at for konkurranseklausuler gjelder en sterk formodning om at de skal kunne kreves oppfylt etter bakgrunnsretten. Skal muligheten for å kreve oppfyllelse anses fraveket mellom partene, må det foreligge klare holdepunkter for dette. Slike klare holdepunkter fant ikke retten i den aktuelle aksjonæravtalen.

At Selgeren eide aksjer i Kjøper gjennom et personlig holdingselskap, var heller ikke til hinder for at Kjøper kunne kreve etterlevelse av konkurranseklausulen, siden Selgeren personlig hadde forpliktet seg til aksjonæravtalen gjennom en egen erklæring om dette.

Forholdet til arbeidsmiljølovens regler

Lagmannsretten kom til at arbeidsmiljøloven ikke fikk anvendelse på konkurranseklausulen i aksjonæravtalen. Retten la stor vekt på at konkurranseklausulen var avtalt mellom Selgeren og Kjøper – ikke arbeidsgiverselskapet – noe som talte for at klausulen ikke var tilknyttet ansattaksjonærens arbeidsforhold.

Lagmannsretten fremhevet i denne forbindelse det sentrale skillet mellom arbeidsgiverselskapets rolle overfor en arbeidstaker, og øvrige konsernselskaps rolle. Det er i utgangspunktet kun arbeidsgiverselskapet som er arbeidsgiver, og som derfor må overholde arbeidsmiljølovens regler overfor arbeidstakeren. Skal et annet konsernselskap anses som arbeidsgiver, må det påvises et særskilt grunnlag for dette – for eksempel at arbeidsgiverrollen i realiteten er delt mellom konsernselskapet og det formelle arbeidsgiverselskapet. Som lagmannsretten påpekte, skal det mye til for å fastslå at det foreligger delt arbeidsgiveransvar:

«Det skal svært mye til før den ulovfestede regelen om delt arbeidsgiveransvar kan være mulig grunnlag for å pålegge morselskapet arbeidsgiverplikter med den konsekvens at en konkurranseklausul i en aksjonæravtale faller inn under virkeområdet til arbeidsmiljøloven kapittel 14 A. I avgjørelsen av Eidsivating lagmannsrett i LE-2025-14583 førte dette synspunktet ikke frem. Det gjør det heller ikke i vår sak […]».

Lagmannsretten konstaterte ellers at aksjonæravtalens tilknytning til aksjesalget og Selgerens rolle som reinvesterende aksjonær tilsa at arbeidsmiljølovens regler ikke fikk anvendelse. Retten virker dermed å ha lagt til grunn at Selgerens rolle som (indirekte) selger og aksjonær var så fremtredende i relasjon til konkurranseklausulen at det ikke var plass for arbeidsrettslige verneregler som begrensende faktor for klausulen.

Rimelighetsvurdering etter avtalelovens regler – betydningen av aksjepostens størrelse

Aksjonæravtalens konkurranseklausul hadde en varighet på 2 år regnet fra opphøret av rollen som aksjonær, men Kjøper krevde kun etterlevelse av klausulen for en periode på 2 år regnet fra Selgerens fratredelse som ansatt. Retten konkluderte med at konkurranseklausulen kunne kreves håndhevd for en slik periode, og fant ikke at klausulen på noen annen måte – som ved at den ikke ga Selgeren krav på kompensasjon – var urimelig.

Selgerens eierpost var på beskjedne 0,93 % av aksjene i Kjøper, men retten problematiserte ikke eierpostens størrelse som et element i rimelighetsvurderingen. Det finnes for øvrig ikke annen rettspraksis som indikerer at det eksisterer en nedre grense for hvor stor aksjepost en ansatt aksjonær må ha ervervet for at en konkurranseklausul skal stå seg etter avtalelovens regler.

Aksjepostens størrelse er likevel et element som etter omstendighetene vil kunne tillegges vekt. Særlig gjelder dette der aksjeposten er så liten at den ikke gir aksjonæren noen innflytelse av betydning. I tillegg er det grunn til å fremheve at hvis aksjeposten ikke er ervervet som en finansiell investering av betydning for den ansatte – med utsikter for reell fortjeneste – kan det være nærliggende å konkludere med at konkurranseklausulen som følger aksjonærposisjonen i realiteten er avtalt som en del av ansattaksjonærens arbeidsforhold, slik at begrensningene i arbeidsmiljøloven får anvendelse.

Oppsummering

Kjennelsen fra Agder lagmannsrett er en seier for aktører som driver med oppkjøp av virksomheter med tilhørende reinvestering. Avgjørelsen viser at kjøperselskaper kan få rettens bistand til å kreve etterlevelse av konkurranseklausuler i aksjonæravtaler, når klausulen oppfyller avtalelovens overordnede krav til rimelighet. At aksjonæren som bryter konkurranseklausulen også er arbeidstaker i et konsernselskap, medfører ikke uten videre at arbeidsmiljølovens bestemmelser kommer til anvendelse på konkurranseklausulen. Avgjørelsen tyder også på størrelsen på ansattaksjonærens aksjepost ikke alene er avgjørende for vurderingen av klausulens rimelighet.