Hvilken opplysningsplikt har ledelsen i et kriserammet selskap overfor leverandørene?
DN skrev fredag 27. juni om leverandørene til XXL, som krever forskuddsbetaling for å levere varer. Artikkelen reiser et interessant og høyaktuelt juridisk spørsmål: hvilken plikt har selskapet og selskapets ledelse til å informere kontraktsmotparter om at økonomien er dårlig, herunder at det er risiko for at leverandører ikke vil få oppgjør for varer og tjenester som er levert på kreditt?
Oppsummering
Har ledelsen i et kriserammet selskap plikt til å informere leverandører om dårlig økonomi?
-
Selskapets plikt:
- Et selskap må informere sine kontraktsparter (som leverandører og banker) hvis økonomien er så dårlig at det er risiko for at de ikke får betalt
- Dette fremgår av lojalitetsplikten i kontraktsforhold
-
Ledelsens ansvar:
- For daglig leder og styret er dette mer nyansert
- Ledelsen i et selskap mer dårlig økonomi er i et krysspress, de må ta hensyn til bl.a. kreditorenes behov for informasjon og behovet til å fortsette å arbeide for å få bedriften over kneiken og sikre fortsatt drift
- De kan i noen tilfeller bli personlig ansvarlige hvis de ikke informerer selskapets kontraktsmotparter, og selskapetsenere går konkurs
- Men: Høyesterett har sagt at så lenge det finnes en realistisk mulighet for å redde selskapet, kan ledelsen velge å ikke informere – uten å bli personlig ansvarlig.
-
Eksempel: XXL-saken
- XXL har informert leverandørene om sin utfordrende økonomiske situasjon, og leverandørene krever derfor forskuddsbetaling eller sikkerhet for å levere varer
- Dette kan svekke likviditeten og gjøre det vanskeligere å redde selskapet
-
Konklusjon:
- Ledelsen må gjøre forsvarlige vurderinger
- Hvis de har gjort det, er det i utgangspunktet lite sannsynlig at de kan holdes personlig ansvarlige
Oppsummeringen er laget av AI-verktøyet Microsoft Copilot og kvalitetssikret av SANDS.
For selskapets del er svaret klart: selskapet har en plikt til å opplyse dets medkontrahenter (leverandører, banker osv.) om sviktende økonomi og risiko for at de vil lide et tap. Dette fremgår av den såkalte lojalitetsplikten som alle avtaleparter har overfor hverandre. Lojalitetsplikten er ofte nedfelt i selve kontrakten mellom partene, men plikten gjelder mellom avtaleparter uavhengig av om den er nedfelt i kontrakten eller ikke. Denne plikten har XXL oppfylt, og det er nettopp derfor leverandørene nå krever forskudd og sikkerhet før levering av varer.
Men dette skjer ikke alltid. Spørsmålet er da om ledelsen (daglig leder og styret) kan holdes personlig ansvarlige dersom selskapet ikke informerer sine kontraktsmotparter om sviktende økonomi, og selskapet senere går konkurs. Etter aksjeloven § 17-1 kan nemlig styremedlemmer og daglig leder i et selskap under visse forutsetninger holdes personlig erstatningsansvarlige for tap hos blant annet selskapets kreditorer. Svaret på spørsmålet er imidlertid ikke like opplagt som for selskapet: Ledelsen i et kriserammet selskap befinner seg i et krysspress, og må ivareta flere interesser som ofte er motstridende. Hensynet til kreditorene kan tilsi at ledelsen kaster kortene for å avverge ytterligere tap, mens hensynet til blant annet aksjonærer, ansatte og samarbeidspartnere kan tilsi at ledelsen arbeider for å sikre fortsatt drift.
XXL-saken er nettopp et eksempel på dette: hvis man informerer leverandører om selskapets tilstand, vil disse kreve forskudd. Dette vil imidlertid frata selskapet likviditet, som kan være helt avgjørende for å redde selskapet fra konkurs. Det er klart at å redde selskapet fra konkurs, er ledelsens viktigste oppgave, fordi det er best for både samfunnet, kreditorene, de ansatte, aksjonærene osv. Derfor har Høyesterett i den såkalte Ulvesund-dommen (HR-2017-2375-A) klargjort at ledelsen ikke kan holdes personlig ansvarlig hvis man unnlater å opplyse selskapets kontraktsmotparter om sviktende økonomi så lenge det foreligger en «realistisk mulighet» til å redde selskapet fra konkurs. Dette gjelder selv om selskapet er insolvent. Om det foreligger en realistisk mulighet, beror på hvilke tiltak man kan iverksette for å redde selskapet. Utgangspunktet fra Ulvesund-dommen ble videreført og presisert i en avgjørelse fra Høyesterett avsagt den 20. juni (HR-2025-1171-A): Personlig ansvar for selskapsledelsen overfor selskapets kreditorer og kontraktsmotparter krever noe spesielt, og i tilfeller hvor selskapsledelsen står overfor vanskelige kryssende hensyn har man et betydelig handlingsrom for å gjøre forretningsmessige vurderinger.
Dette betyr ikke at ledelsen i et selskap i økonomiske vanskeligheter kan unnlate å ta stilling til om man skal opplyse selskapets leverandører om sviktende økonomi i selskapet og at de er utsatt for en risiko for tap, men så lenge man gjør forsvarlige vurderinger og avveininger, er erstatningsansvar i utgangspunktet utelukket.
Innlegget ble først publisert i DN den 29. juni 2025.