Fra 2027 endres regelverket for strukturkvoter i norsk fiskerinæring fundamentalt. I alle fall dersom forslagene i høringsnotatet datert 26. mars i år fra Fiskeridirektoratet blir satt i verk. Der strukturkvoter tidligere ble inndratt i sin helhet etter en fast tidsperiode, skal kvotene fremover bare inndras delvis.
Andelen som faktisk inndras vil variere mellom ulike flåtegrupper og mellom fartøy innen samme gruppe, avhengig av den enkelte aktørs strukturgrad. Den resterende delen av kvoten videreføres som varig kvotegrunnlag – en fiskerettighet uten utløpsdato ("tidsubegrenset").
Endringen kan virke teknisk, men konsekvensene er høyst reelle – både for skattebelastningen på selskapsnivå og for formuesskatten som eierne personlig må bære.
Avskrivningsreglene snus på hodet
Frem til nå har strukturkvoter vært ansett som fullt ut tidsbegrensede rettigheter. Det innebar at hele kvoteverdien kunne avskrives skattemessig – det vil si føres som en gradvis redusert kostnad i regnskapet – lineært over avkortningsperioden. Over tid gikk den skattemessige verdien mot null, noe som ga en betydelig skattefordel for rederiene.
Fra 2027 endres dette bildet dramatisk. Strukturkvoten faller ikke lenger bort i sin helhet, men består av to deler: Èn andel som faktisk inndras og dermed er tidsbegrenset, og én andel som videreføres som en varig rettighet. Konsekvensen er at bare den delen av kvoten som faktisk inndras kan gi grunnlag for skattemessig avskrivning. Full avskrivning av hele strukturkvoten kan ikke lenger legges til grunn. Ved nye kjøp av kvoter må verdien splittes mellom en avskrivbar del og en ikke-avskrivbar, varig del. Dette er en vesentlig innstramming som vil påvirke lønnsomhetsberegningene for enhver kvotehandel fremover.
"Frem til nå har strukturkvoter vært ansett som fullt ut tids-begrensede rettigheter.”
Formuesskatt – den tunge byrden for eierne
Mens endringene i avskrivningsreglene først og fremst rammer selskapets skatteregnskap, er det formuesskatten som utgjør den viktigste konsekvensen for eierne personlig. Formuesskatt beregnes på eiernes hånd og knytter seg til den skattemessige formuesverdien av de underliggende eiendelene. Tidligere, da strukturkvotene var fullt avskrevet, falt også den skattemessige formuesverdien bort. Det reduserte formuesskatten over tid – en mekanisme mange eiere har innrettet seg etter i sine langsiktige investeringsbeslutninger.
Fra 2027 endres dette. En økende del av kvoteverdien blir varig og kan ikke lenger avskrives bort. Resultatet er høyere skattemessig formue og et varig formuesskattegrunnlag knyttet til kvotene. Effekten vil variere mellom fartøy, avhengig av den enkelte aktørs strukturgrad og inndragningsandel. For enkelte fartøy kan dette gi en betydelig og permanent økning i eiernes formuesskatt.
Et viktig poeng
Et viktig poeng som ofte overses i debatten, er at formueskatteeffekten slår ulikt ut avhengig av hvordan transaksjoner gjennomføres i de ulike flåtesegmentene. Innen den havgående flåten er det mest vanlig å kjøpe og selge aksjer i det selskapet som eier fartøyet og tillatelsene. Ved slike aksjetransaksjoner berøres ikke selve formuen direkte av de nye reglene – formuesskatten knytter seg da til aksjeverdien, ikke til de underliggende kvoter og driftsmidler enkeltvis. Formuesskatten rammer i slike tilfeller kun ved direkte kjøp av innmat, det vil si kjøp av selve fartøyet og driftsaktiva uten å overta aksjer.
I kystflåten er situasjonen en helt annen. Her er innmatkjøp – altså direkte kjøp av fartøy og tilhørende driftsaktiva – betydelig mer utbredt. Det innebærer at de nye reglene om varig kvoteverdi treffer disse aktørene hardere og mer direkte. Kystfiskerne får den økte formuesverdien rett inn i sitt personlige skattegrunnlag, uten den bufferen som en selskapsstruktur kan gi. Regelendringen skaper dermed en reell og utilsiktet forskjellsbehandling mellom de to flåtesegmentene.
Økt formuesskatt – en trussel mot næringens fremtid
De nye reglene innebærer ikke bare en teknisk justering – de representerer en reell trussel mot investeringsviljen og likviditeten i hele fiskerinæringen. Når en større del av kvoteverdien blir varig og formuesskattepliktig, må eierne årlig betale skatt av en verdi de ikke har realisert og kanskje aldri vil realisere. Denne løpende skattebelastningen tapper likviditet som ellers kunne vært brukt til vedlikehold, modernisering og fornying av flåten. For mange rederier – særlig i kystflåten – kan dette bety at investeringer i nye og mer miljøvennlige fartøy må utsettes eller skrinlegges.
Forskjellsbehandlingen mellom havgående og kystnære aktører er særlig problematisk. Som beskrevet over, kan den havgående flåten i stor grad skjerme seg gjennom aksjetransaksjoner og selskapsstrukturer, mens kystflåten – som gjennomgående opererer med enklere eierstrukturer og direkte innmatkjøp – bærer den fulle byrden. Resultatet er at de minste og mest sårbare aktørene rammes hardest, noe som er vanskelig å forsvare ut fra hensynet til en balansert og bærekraftig fiskerinæring langs hele kysten.
Risikoen for at økt formuesskatt svekker konkurransekraften i norsk fiskerinæring bør ikke undervurderes. Norske fiskere konkurrerer i et internasjonalt marked der få andre nasjoner pålegger sine fiskere en tilsvarende løpende beskatning av kvoterettigheter. Dersom skattebelastningen gjør det mindre attraktivt å investere i norsk fiskerisektor, kan det på sikt føre til en aldrende flåte, redusert verdiskaping og svekket evne til å møte kravene til bærekraftig og klimavennlig drift. Dette er et paradoks: regler som er ment å sikre fellesskapets interesser i fiskeriressursene, kan ende opp med å undergrave næringens evne til å forvalte dem på en ansvarlig måte.
Hva bør eierne gjøre nå?
Eierne i fiskerinæringen bør allerede nå begynne å forberede seg på de nye rammebetingelsene. Verdsettelsen av strukturkvoter må justeres for å reflektere den lavere avskrivningseffekten, og ved kjøp og salg etter 2027 bør den økte varige formuesbelastningen prises inn eksplisitt. Den skattemessige usikkerheten som følger av overgangsperioden, bør håndteres åpent i enhver transaksjon. Eierstruktur, eventuell holdingstruktur og utbyttepolitikk kan bli viktigere virkemidler enn før for å håndtere den samlede skattebelastningen – og bør vurderes nøye i lys av den enkeltes situasjon.
Hovedbudskapet er klart
Når strukturkvoter fra 2027 bare inndras delvis, kan de ikke lenger behandles som fullt ut tidsbegrensede driftsmidler. Avskrivningen begrenses til den delen som faktisk bortfaller, mens resten blir en varig fiskerettighet med løpende formuesskatteeffekt for eierne. For næringen som helhet innebærer dette et skatteskifte som krever både faglig oppmerksomhet og politisk debatt – før konsekvensene blir irreversible.
Vi tror ikke dette er noe som fiskerimyndighetene har drøftet eller tenkt på i sine vurderinger – og det er vel tvilsomt om de vil ta hensyn til denne siden av saken i det hele tatt.
Uansett mener vi at dette er viktige hensyn å vurdere når man planlegger nye transaksjoner (kjøp og salg) av fiskerettigheter eller selskap som eier slike.
Artikkelen er også publisert i Norsk Sjømat 3-2026