Nytt regelverk for forsvarsanskaffelser

«Retningslinjer for anskaffelser i forsvarssektoren» (RAF) trådte i kraft 1. januar 2026, og erstatter det tidligere «Anskaffelsesregelverk for forsvarssektoren» (ARF), med røtter tilbake til 2004 – og Bestemmelser for Anskaffelser i Forsvaret (BAF) før det igjen.  I likhet med det gamle regelverket gir RAF føringer som er bindende for Forsvarsdepartementets underliggende etater, slik som Forsvaret, Forsvarsbygg og Forsvarsmateriell. Det er altså snakk om instrukser for hvordan disse skal gjennomføre sine innkjøp innenfor øvrig rammeverk som direktiver, lov og forskrift.

Selv om RAF ikke direkte gir leverandører rettigheter eller plikter, vil også leverandører tjene på å være kjent med retningslinjene. I denne artikkelen peker vi på noen sentrale endringer med de nye retningslinjene.

Bakgrunnen for de nye retningslinjene

De nye retningslinjene skal først og fremst sikre at forsvarsanskaffelser gjennomføres i tråd med gjeldende regelverk og utvikling i offentlige anskaffelser, en krevende oppgave på et dynamisk område som er sterkt påvirket av hva som beveger seg i EU/EØS. Flere av endringene i de nye retningslinjene innebærer at departementets krav for anskaffelser i forsvarssektoren nå i større grad samsvarer med utviklingen vi har sett for anskaffelser i klassisk sektor.

Bakteppet for oppdateringen er den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen som krever hurtig opprusting og sikre forsyningskjeder. Med pågående prosesser i EU kan vi trolig se mer omfattende endringer i tiden som kommer, og med disse nye retningslinjene ønsker Forsvarsdepartementet å møte endringene forberedt.

Ny struktur med klarere skille mellom ulike prosedyrer

De nye retningslinjene innebærer en overhaling av strukturen, som nå ligner på anskaffelsesregelverket som gjelder for forsvarssektoren.   RAF er også betydelig kortere enn det tidligere ARF. 88 sider er redusert til 35. Mye av reduksjonen i antall sider skyldes at RAF i langt mindre grad enn det tidligere ARF gjentar anskaffelsesregelverket. En ulempe ved den mer kortfattede fremgangsmåten er at de tidligere avsnittene ga leverandører en grundigere innføring i hvordan Forsvaret gjennomfører anskaffelser av forsvarsmateriell. Særlig for nye og mindre erfarne leverandører kunne det være nyttig.

Etter EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gjennomføre offentlige anskaffelser over visse terskelverdier på EØS-foreskrevet måte, gjennom offentlig kunngjøring og konkurranse på like vilkår mellom tilbydere fra EØS-land. Et sentralt grep for strukturen i nye RAF er at anskaffelser (over terskelverdiene) som er unntatt EØS-avtalens virkeområde etter EØS-avtalen artikkel 123 er skilt ut i en egen del III.

EØS-avtalens artikkel 123 innebærer at anskaffelsesmyndigheten der vilkårene er oppfylt, kan beslutte at EØS-retten, altså anskaffelsesreglene med krav til konkurranse på like vilkår mellom tilbydere fra EØS-land, ikke skal anvendes for visse anskaffelser som er nødvendige for å ivareta vesentlige sikkerhetsinteresser innen forsvar og sikkerhet.

Anskaffelsene er likevel ikke helt unntatt prosedyreregler og anskaffelsesrettslige prinsipper. RAF punkt 13-4 stiller krav til forsvarssektoren også for slike anskaffelser. Etter bestemmelsen skal forsvarssektoren ivareta hensynet til etterprøvbarhet og prosedyrereglene i RAF kapittel 14-18 skal følges. Så langt det lar seg gjøre plikter forsvarssektoren også å ivareta hensyn til konkurranse, forutberegnelighet og gjennomsiktighet, samt sørge for at kontrakt tildeles på objektive og ikke-diskriminerende kriterier.

De nye retningslinjene innebærer ikke en endring av når EØS-avtalens artikkel 123 kommer til anvendelse, men tydeliggjør krav om begrunnelse og dokumentasjon for beslutningen om å unnta en anskaffelse fra EØS-reglene. RAF krever således at begrunnelsen for eventuell bruk av EØS-avtalens artikkel 123 skal fremgå av anskaffelsesprotokollen og oppstiller en plikt for oppdragsgiver til å informere leverandørene om at det alminnelige anskaffelsesregelverket ikke vil gjelde for anskaffelsen.

Den nye del III om artikkel 123-anskaffelser inneholder seks kapitler som på ryddig vis avklarer hvordan denne store gruppen av anskaffelser skal gjennomføres. Vi gjør for øvrig oppmerksom på at Dragsten-utvalgets rapport med forslag til ny forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser, har en omfattende utredning og vurdering av EØS-avtalens artikkel 123. Dette står i motsetning til det gamle regelverket hvor leseren gjennomgående måtte være oppmerksom på stadige krysshenvisninger i et felles regelverk bestående av 26 alminnelige deler.

Økt fleksibilitet for forsvarssektoren

De nye retningslinjene gir større handlingsrom til anskaffelsesmyndigheten enn tidligere, ved at det er kuttet i antall tilfeller som krever særskilt godkjenning fra Forsvarsdepartementet. Konkrete eksempler på slik økt fleksibilitet er:

• Terskelverdien for når forskuddsbetaling må fremsendes til Forsvarsdepartementet er hevet fra 50 000 til 500 000 NOK ekskl. mva.

• Det kreves ikke lenger særskilt godkjenning fra Forsvarsdepartementet for beslutning om å unnta anskaffelser fra det alminnelige anskaffelsesregelverket i henhold til EØS-avtalen artikkel 123.

Den sistnevnte endringen flytter den viktige beslutningen om hvorvidt anskaffelsen kan unntas fra EØS-regelverket nedover i systemet og gir dermed underliggende etater større frihet. Den positive effekten for forsvaret er imidlertid at anskaffelser kan skje raskere uten unødvendig byråkrati. Hvilken betydning dette får for leverandører gjenstår å se, og en mulig konsekvens er at det vil komme flere klagesaker om hvorvidt vilkårene for å anvende EØS-avtalen artikkel 123 var oppfylt eller ikke. Norge har så langt hatt et lite tilfang av slike saker i sammenligning med EU-landene, hvor dette fortsetter å være et hett tema.

Instruksene for bruk av industrisamarbeidsavtaler (altså det som ofte mer treffende kalles gjenkjøpsavtaler) fremgår nå delvis av RAF og delvis direkte av «Bestemmelser for industrielt samarbeid ved forsvarsanskaffelser fra utlandet», som er vedlagt RAF som vedlegg 6. Den nye utformingen understreker viktigheten av industrisamarbeidsavtaler, integrerer sentrale vurderingsmomenter i prosessen, men hever terskelen for når slike avtaler skal inngås fra 50 til 100 millioner kroner.

Nytt kapittel om etikk og bærekraft

RAF styrker prioriteringen av klima og miljø. Det er inntatt et eget kapittel om etikk og bærekraft, som erstatter det tidligere kapitlet om etisk og handel og sosialt ansvar. Der ARF inneholdt miljøbestemmelser i mer begrenset form, vier de nye retningslinjene gjennomgående oppmerksomheten mot bærekraft, noe som reflekterer de samme prioriteringene som har preget offentlige anskaffelser i klassisk sektor de siste årene. For leverandører betyr endringen at dokumentasjon av hvilke miljøhensyn som tas, etiske forhold og ansvarlighet i leverandørkjeden vil bli viktigere enn tidligere.

En oppdatering ment for en forsvarssektor i endring

Mens de mer materielle endringene ved vedtakelsen av RAF for det meste består av hevede terskler, ligger mye av verdien i oppdateringen i det mer strukturelle. For det første fremhever retningslinjene nå de overordnede målene som søkes oppnådd, slik som stabilitet og sikre forsyningskjeder. En annen gevinst av oppdateringen er at utformingen, særlig den særskilte behandlingen av anskaffelser som omfattes av EØS-avtalen artikkel 123, vil forenkle fremtidige oppdateringer grunnet overordnede regelverk. Det kan fort bli nyttig med mulige hasteoppdateringer og full revisjon av EUs forsvarsdirektiv på trappene. Viktigst blir kanskje likevel overføringen av myndighet fra departementsnivå til anskaffelsesmyndighetene i Forsvaret. Det burde avgjort gi mulighet for raskere gjennomføring av anskaffelser, som må anses viktig i et større samfunnsmessig perspektiv i lys av dagens ustabile sikkerhetspolitiske situasjon.