Strengere krav til opplysninger ved pengeoverføringer
Den nye pengeoverføringsforordningen (2015/847) som har vært gjeldende i EU siden 2017, er nå inkorporert i norsk rett. Den stiller ytterligere krav til bankenes kontroll og oppfølgning av betalinger, og vi må vente at bankenes kostnader knyttet til pengeoverføringer vil stige. Pengeoverføringer der opplysningene er mangelfulle vil ta lengre tid og beløp kan bli sperret mens undersøkelser pågår.
Pengeoverføringsforordningen regulerer hvilke krav som stilles til opplysninger som skal følge med en pengeoverføring. Hvitvaskingsforskriften § 10-1 inkorporerte tidligere forordning 1781/2006 om hvilke krav til informasjon om betaler som må medfølge en overføring. Endring av forskriftsbestemmelsen trådte i kraft 9. august 2019, og § 10-1 inkorporerer nå pengeoverføringsforordning 2015/847.
Nytt er at opplysninger om både betaler og betalingsmottaker skal følge med overføringen. For betaler gjelder det betalers navn, kontonummer, og enten adresse, nasjonalt identifikasjonsnummer, kundeidentifikasjonsnummer eller fødselsdato og -sted. For mottaker kreves navn og kontonummer. Kontonummer kan erstattes av entydig transaksjonsidentifikator.
Forordningen skiller mellom tilfeller hvor betalingsformidler til mottaker er innenfor og utenfor EØS for de enkelte typetilfeller av overføringer (over og under 1000 Euro, batchfiloverføring, osv.), hvor det er lempeligere vilkår for hvilken informasjon som må medfølge i visse tilfeller.
Mottakers betalingsformidler må nå både kontrollere at påkrevd informasjon om betalingsmottaker og betaler medfølger overføringen, og også verifisere at informasjon om betalingsmottaker er riktig i de tilfeller hvor overføringen overstiger 1000 Euro.
Yter av mellomliggende betalingstjenester, det kan være korrespondentbank eller en bank som et betalingsforetak benytter, må ha et system som fanger opp:
- at informasjonsfeltene for betaler og mottaker i det anvendte meldings- eller betalings- og oppgjørssystem er fylt ut i samsvar med systemets vedtatte regler; og
- manglende informasjon om betaler og mottaker.
Dersom det mangler informasjon som kreves i pengeoverføringsforordningen skal mellombetalingsformidler enten avvise overføringen eller etterspørre påkrevd informasjon.
Både mottakers betalingsformidler og mellombetalingsformidler er forpliktet til å implementere risiko-baserte retningslinjer til bruk ved vurdering av om en overføring skal gjennomføres, stoppes eller avvises, og videre tiltak i slike tilfeller.
Banker som ikke etterlever forordningen kan ilegges overtredelsesgebyr etter hvitvaskingsloven. Øvre grense for gebyr etter hvitvaskingsloven for banker er 44 millioner kroner.
I praksis er det SWIFT – systemet som brukes ved alle internasjonale pengeoverføringer. Her er det systembegrensninger på de forskjellige feltene, noe som kan gjøre tilpasning vanskelig ved overføringer til land der banksystemet er mindre utbygd. Dette har konsekvenser blant annet for en del betalingsforetak som benytter banker som mellombetalingsformidlere.