Avklaringer fra Høyesterett | Ledelsens opplysningsplikt ved bestilling av varer på kreditt når selskapets økonomi er presset

Bakgrunnen for saken

Daglig leder og enestyre (omtalt kun som «daglig leder» videre) i et aksjeselskap bestilte varer på vegne av selskapet på kreditt for ca. kr 300 000 i juni 2022. Ved oversendelse av ordrebekreftelse ble daglig leder spurt om selskapets betalingsevne, hvilket daglig leder forsikret at var i orden ved å skrive følgende i en e-post:

«Finans er ok, det skal du ikke bekymre deg for👍»

Forfallsdato for ordren inntraff 25. august 2022, men betalingen uteble.

Ut over høsten 2022 pågikk det dialog mellom partene, og det ble etter hvert klart at selskapet hadde store økonomiske problemer. I romjulen 2022 begjærte styret oppbud, og konkurs ble åpnet i januar 2023. Det ble meldt inn krav i boet på til sammen 17 millioner kroner, men det var ingen dekningsmuligheter for kreditorene.

I bostyrers rapport ble det lagt til grunn at insolvens måtte ha inntruffet i løpet av 2021, med andre ord flere måneder før daglig leder bestilte de aktuelle varene og bekreftet at selskapets betalingsevne var tilfredsstillende. Leverandøren reiste på denne bakgrunn personlig erstatningssøksmål mot daglig leder med krav om erstatning tilsvarende fakturabeløpet for den aktuelle ordren.

Det prinsipielle spørsmålet som ble aktualisert for Høyesterett, var hvor langt handlingsrommet selskapsledelsen utvilsomt har til å arbeide for å redde et selskap fra konkurs strekker seg i retning av å kunne betrygge selskapets leverandører om at de vil få oppgjør for sine leveranser der de leverer varer på kreditt.

Høyesteretts vurderinger

Høyesterett innledet sine vurderinger med å redegjøre for de rettslige utgangspunkter som gjør seg gjeldende i saker som dette, herunder ved å vise til følgende:

• Et selskap som befinner seg i en insolvenssituasjon og som mottar nye leveranser på kreditt har som utgangspunkt en plikt til å gjøre leverandører oppmerksom på at selskapet ikke regner med å kunne gjøre opp ved forfall.
• Selskapsledelsen i et selskap med betalingsproblemer settes imidlertid lett i et krysspress som medfører at ledelsen har et visst strategisk arbeidsrom til å arbeide for å redde virksomheten i det stille uten at det medfører personlig ansvar.
• Personlig ansvar er normalt sett utelukket der ledelsen på et forsvarlig grunnlag har bygget på at selskapet var solvent, og der ledelsen i en insolvenssituasjon har hatt et realistisk håp om å redde selskapet fra konkurs, har arbeidet aktivt og lojalt med dette for øye og kastet kortene innen rimelig tid.

Hva gjelder den konkrete vurderingen, fant Høyesterett at det var en rekke forhold som talte for at daglig leder hadde overskredet handlingsrommet han hadde for å redde selskapet fra konkurs, herunder en lang periode (rundt 6 måneder) med klar insolvens forut for den aktuelle bestillingen, manglende løpende økonomisk kontroll og fravær av realistiske planer for å redde selskapet.  

Det var likevel ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om disse forholdene i seg selv var tilstrekkelige til å medføre erstatningsansvar. Høyesterett kom til at det uansett var ansvarsbetingende av daglig leder å gi uriktige opplysninger om selskapets betalingsevne i forbindelse med bestillingen av varene. Om dette skriver Høyesterett blant annet følgende (avsnitt 48–49):

«Det ligger i kjernen av lojalitetsplikten i kontraktsforhold å avstå fra å gi uriktige eller villedende opplysninger. Brytes plikten, og dette kan klandres den som forsettlig eller uaktsomt har avgitt utsagnet, vil veien til ansvar være kort. At selskapsledelsen har et visst handlingsrom for å forsøke å redde selskapet, kan ikke rokke ved dette.

Det fremstår for meg som utvilsomt at [daglig leders] svar på Bs spørsmål objektivt sett var klart villedende. Realiteten var at det var all grunn til å bekymre seg for [virksomhet1]s betalingsevne.»

Høyesterett konstaterte at det var uaktsomt av daglig leder å avgi den aktuelle forsikringen og at daglig leder gjennom forsikringen hadde forårsaket et tap som ikke ville oppstått dersom han hadde gitt «dekkende svar eller unnlatt å svare» på spørsmålet om betalingsevne, da dette antakelig ville medført at ordren ikke ble akseptert. Daglig leder ble derfor dømt til å betale erstatning tilsvarende fakturabeløpet for ordren.

Oppsummering

Avgjørelsen fra Høyesterett viderefører tidligere høyesterettspraksis som gir uttrykk for at selskapsledelsen har et visst handlingsrom til å arbeide i det stille for å redde selskapet fra konkurs der det befinner seg i en insolvenssituasjon. Samtidig bidrar avgjørelsen med en viktig tilføyelse ved sin presisering av at dette handlingsrommet likevel ikke gir selskapsledelsen adgang til å villede kontraktsmotparter om selskapets betalingsevne ved bestilling av varer på kreditt.

Av størst praktisk betydning er avgjørelsen antakelig for daglige ledere som bestiller større ordre på vegne av selskapet. Der selskapet er insolvent eller i en insolvenslignende tilstand, vil daglig leder risikere personlig ansvar for ordrene dersom det gis forsikringer om selskapets betalingsevne som det ikke er dekning for. Dersom selskapet ikke klarer å gjøre opp regningen, vil denne i realiteten kunne ende opp hos daglig leder gjennom et personlig erstatningssøksmål.  

Med motsatt fortegn er imidlertid avgjørelsen også av praktisk betydning for leverandørsiden. Ved usikkerhet om en bestillers betalingsevne, bør det på vanlig måte gjøres undersøkelser av om det er fornuftig å levere varer på kreditt. I denne forbindelse er det grunn til å merke seg at direkte spørsmål om betalingsevnen til selskapsledelsen kan gi en inngang til å få dekket eget tap ved eventuell konkurs hos bestilleren; betryggende svar på slike spørsmål kan gi grunnlag for personlig ansvar for ledelsen.