Nye krav til åpenhet om eierskap i norske selskaper

Hvorfor innføres denne reguleringen?

Lovens formål er å legge til rette for rapporteringspliktiges, myndighetenes og andres tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere. Viktigheten av tilstrekkelig tilgang på informasjon om kommersielle aktørers reelle rettighetshavere har i senere år fått internasjonalt fokus. Den nye loven gjennomfører EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv, og innebærer at en rekke juridiske enheter nå vil være forpliktet til å innhente og registrere opplysninger om sine reelle rettighetshavere. En del av begrunnelsen for de nye reglene er at selskaper og andre juridiske enheter gjerne skaper en distanse mellom enheten selv på den ene siden og de fysiske personene i andre enden, hvilket kan være egnet til å gi lyssky virksomhet et ytre skinn av legitimitet. Mer åpenhet og gjennomsiktighet rundt de reelle rettighetsforholdene, slik loven og tilhørende forskrift legger opp til, er dermed et viktig tiltak for å motvirke misbruk av disse enhetene til hvitvasking, terrorfinansiering og annen kriminalitet.

Fra 1. november 2021 er det kun lovens kapittel 1 og 2, samt § 15 om straffesanksjon, som trer i kraft. Kapittel 1 inneholder bestemmelser om lovens formål og virkeområde, mens bestemmelsene i kapittel 2 retter seg mot innhenting og intern lagring av informasjon om reelle rettighetshavere. Kapittel 3, som gjelder registrering av den innhentede informasjonen, er ikke ennå trådt i kraft. Slik i ikrafttredelse kan ventes når arbeidet med å utvikle tilfredsstillende tekniske løsninger for registrering i Brønnøysundregistrene er ferdigstilt. I tråd med dette er det i forskriften også kun kapittel 1 og 2, som utfyller lovens kapittel 1 og 2, som nå trer i kraft, i tillegg til § 4-1 om børsnoterte selskaper.

Hvem er registreringspliktige?

De pliktsubjektene som etter loven er pålagt å innhente og lagre opplysninger om sine reelle rettighetshavere («registreringspliktige») er etter lovens § 2 juridiske personer, enheter og andre sammenslutninger som driver virksomhet eller er registrert i Norge. Loven oppstiller dermed en nokså vid krets av registreringspliktige. Dette utgangspunktet modifiseres imidlertid noe i forskriften, som i en uttømmende liste unntar blant annet konkurs- og dødsbo, ikke-næringsdrivende foreninger og stiftelser og verdipapirfond fra registreringsplikt etter loven.

Hertil kommer også at forskriften oppstiller et unntak fra innhentings- og registreringsplikten for registreringspliktige med eierandeler opptatt til handel på regulert marked (børsnoterte selskaper). Antakelig har det sammenheng med den flyktige eierstrukturen som ligger i slike selskapers natur, hvor en kontinuerlig innhentings- og registreringsplikt ville være krevende for selskapet. Samtidig pålegges børsnoterte selskaper allerede en rekke rapporterings- og opplysningsplikter, som et stykke på vei ivaretar de samme hensyn som den her omtalte registreringsplikten.

Verdt å merke seg er at unntaket ikke gjelder for selskaper tatt opp til handel på Euronext Growth eller andre tilsvarende handelsfasiliteter, og heller ikke for datterselskap av et børsnotert selskap. Advokatforeningen har påpekt at der datterselskapet er heleid av det børsnoterte selskapet, gir registreringsplikt for førstnevnte liten mening; selskapet vil her ha de samme bakenforliggende reelle rettighetshavere som det børsnoterte foretaket. Enn så lenge synes likevel et slikt datterselskap å være registreringspliktig, i motsetning til dets morselskap.

Loven gjelder videre for forvaltere av utenlandske truster og lignende juridiske arrangementer dersom de driver virksomhet i Norge, uavhengig om disse har registreringsplikt i et norsk register. Forskriften forteller at slike subjekter alltid vil anses å drive virksomhet i Norge dersom de (i) underlegges kundetiltak av rapporteringspliktig i Norge, jf. hvitvaskingsloven § 4, eller dersom de (ii) erverver fast eiendom i Norge. Her er likevel ikke listen uttømmende, slik at også andre forhold kan gjøre at trusten eller arrangementet må anses å drive virksomhet i Norge, selv om hverken (i) eller (ii) ovenfor er oppfylt.

Hva er en reell rettighetshaver?

Den registreringspliktige skal innhente opplysninger om sine «reelle rettighetshavere» og – når kapittel 3 trer i kraft – registrere disse opplysningene i Brønnøysundregistrene. Loven definerer en «reell rettighetshaver» som den eller de fysiske personene som i siste instans eier eller kontrollerer den registreringspliktige. Den fysiske personen vil anses å ha slik kontroll dersom vedkommende:

1. direkte eller indirekte eier mer enn 25% av eierandelene, eller kan stemme for mer enn 25% av stemmerettighetene i den registreringspliktige;
2. direkte eller indirekte kan utpeke eller avsette mer enn halvparten av styremedlemmene i den registreringspliktige; eller
3. på annen måte utøver kontroll over den registreringspliktige.

Den fysiske personen vil regnes å ha slik «indirekte» posisjon dersom vedkommende direkte eller gjennom andre juridiske enheter har rett til å (i) stemme for halvparten eller mer av stemmerettighetene, eller (ii) utpeke eller avsette halvparten eller mer av styremedlemmene i en juridisk enhet som innehar slik posisjon i den registreringspliktige som nevnt i punkt 1-3 ovenfor. Enkelt fortalt vil fysisk person A være å regne som reell rettighetshaver i aksjeselskap C dersom A kan stemme for halvparten av stemmene i aksjeselskap B, og B eier 25,1% av aksjene i C.

En kuriositet i denne sammenheng er at loven henviser til hvitvaskingsloven for identifisering av reelle rettighetshavere. Definisjonen i hvitvaskingsloven er i all hovedsak identisk med definisjonen i lov om register over reelle rettighetshavere, men ved flerleddede konstruksjoner – som i ovennevnte eksempel – er reguleringen i de to regelsettene avvikende. Hvitvaskingsloven krever her kun over 25% kontroll i de bakenforliggende ledd, der lov om register over reelle rettighetshavere med tilhørende forskrift krever minimum 50%. Avviket er bevisst fra departementets side, slik at sistnevnte terskelgrense – til tross for henvisningen til hvitvaskingsloven – antakelig må gis forrang. Således er kretsen av reelle rettighetshavere betydelig videre etter hvitvaskingsloven, hvilket innebærer at rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven ikke uten videre kan slå seg til ro med opplysningene som vil fremgå av det forestående registeret i Brønnøysund.

For registreringspliktige stiftelser, utenlandske truster og liknende juridiske arrangementer, hvor eier- og virksomhetsstrukturen skiller seg vesentlig fra øvrige registreringspliktige enheter, gjelder det særskilte kriterier for fastsettelse av reelle rettighetshavere. Stiftelser skal blant annet registrere styremedlemmer og givere av grunnkapital til stiftelsen, mens truster og liknende juridiske arrangementer må oppgi oppretter, forvalter og andre fysiske personer som utøver kontrollen over den registreringspliktige.

Hva omfattes av registreringsplikten?

Den registreringspliktige skal innhente og registrere den reelle rettighetshaverens navn, fødsels- eller D-nummer, bostedsland og statsborgerskap. I tillegg skal grunnlaget for å anse vedkommende som reell rettighetshaver dokumenteres, herunder om vedkommende innehar posisjonen direkte eller indirekte, eller for eksempel gjennom avtale med registreringspliktig eller øvrige eiere.

For det tilfellet at den registreringspliktige mener den ikke har noen reelle rettighetshavere, skal denne vurderingen begrunnes og dokumenteres. Tilsvarende gjelder dersom den registreringspliktige mener det finnes reelle rettighetshavere, men at disse av ulike årsaker ikke kan identifiseres. Poenget med dokumentasjons- og begrunnelsesplikten er at det skal være mulig å ettergå og forstå hvorfor det er eller ikke er identifisert reelle rettighetshavere i den registreringspliktige.

Plikten til identifisering og registrering av reelle rettighetshavere forutsetter at den registreringspliktige undersøker stiftelsesdokumenter, vedtekter, aksjeeierbøker og tilsvarende dokumenter, samt opplysninger om eventuelle avtaler som regulerer utøvelsen av kontroll i den registreringspliktige. Til å lette arbeidet med slik identifisering, gjelder det en opplysningsplikt for personer og aktører som med rimelighet kan antas å ha opplysninger av betydning for den registreringspliktiges identifisering.

Hvilke sanksjoner kan ilegges ved brudd på reglene?

Ved manglende eller ufullstendig registrering, kan den registreringspliktige gis pålegg om retting, samt ilegges tvangsmulkt dersom forholdet deretter ikke rettes. All den tid lovens kapittel 3 om plikt til å registrere de innhentede opplysningene ennå ikke har trådt i kraft, er naturligvis heller ikke denne sanksjonen aktuell på nåværende tidspunkt.

Som nevnt innledningsvis gjelder imidlertid § 15 ved delvis ikrafttredelse av loven, 1. november. Bestemmelsen fastsetter at registreringspliktige – og personer som handler på dennes vegne – kan straffes med bøter og fengsel inntil ett år, dersom de forsettlig unnlater å innhente, oppbevare eller registrere opplysninger i samsvar med lovens regler.