Nytt fra Høyesterett om lemping av forsikringsselskapers regresskrav
Den 22. oktober 2025 avsa Høyesterett dom i sak HR-2025-2081-A. Det sentrale spørsmålet knyttet seg til lemping av et regresskrav fra et forsikringsselskap, etter utbetaling av erstatning som følge av brann i en bolig. Regresskravet var reist mot en kommune, som leide boligen av forsikringstaker, og som benyttet den til bosetting av flytninger. Høyesterett konkluderte med at det ikke var grunnlag for å lempe kommunens erstatningsansvar med hjemmel i husleieloven § 2-14 femte ledd. Selv om saken gjaldt regresskrav fremmet på kontraktsrettslig grunnlag, kan dommen få betydning for lemping av regresskrav fra forsikringsselskaper i sin alminnelighet.
Sakens bakgrunn
Rana kommune inngikk i 2015 avtale med en privatperson om utleie av en enebolig i Mo i Rana, som kommunen skulle benytte til fremleie i forbindelse med bosetting av flyktninger. I henhold til leieavtalen var kommunen «ansvarlig for skader som er påført boligen av sine fremleietakere».
Den 23. desember 2018 ble boligen totalskadet etter en brann oppstått som følge av tørrkoking i etterkant av matlaging. Boligen var fullverdiforsikret i Gjensidige Forsikring, som i henhold til forsikringsavtalen utbetalte om lag 8,3 millioner kroner til eieren for kostnader til riving og oppføring av ny bolig, samt husleietap.
Forsikringsselskapet fremmet deretter regresskrav mot Rana kommune for det utbetalte beløpet, men kravet ble avvist av kommunen. Søksmål ble reist, og tingretten dømte kommunen til å betale erstatning til forsikringsselskapet med i overkant av 7,2 millioner kroner. Etter anke frifant lagmannsretten kommunen, med henvisning til at regressadgangen var avskåret etter reglene i skadeserstatningsloven § 4-3, jf. § 4-2 første ledd bokstav b. Høyesterett opphevet imidlertid lagmannsrettens dom, ettersom Høyesterett kom til at reglene i skadeserstatningsloven § 4-3, jf. § 4-2 ikke fikk anvendelse på forsikringsselskapets regresskrav, fordi kravet var fremmet på rent kontraktsrettslig grunnlag.
Ved den nye behandlingen i lagmannsretten, ble kommunen dømt til å betale forsikringsselskapet 2,6 millioner kroner. Lagmannsretten utmålte det økonomiske tapet til 5,2 millioner kroner etter fradrag for gjenverdier, berikelse i form av sparte kostnader og reduksjon av husleietap. Deretter lempet lagmannsretten kommunens ansvar med 50 prosent med hjemmel i husleieloven § 2-14 femte ledd.
Tvisten for Høyesterett var begrenset til spørsmålet om kommunens ansvar skulle lempes helt eller delvis.
Kort om partenes syn
Forsikringsselskapet anførte at det ikke var grunnlag for å lempe kommunens ansvar etter husleieloven § 2-14, som gir anvisning på en snever adgang til lemping. Videre mente forsikringsselskapet at tapet var en påregnelig følge av uaktsomhet fra fremleietaker, at tapets størrelse ikke gikk utover hva som måtte ansees normalt i slike tilfeller og at tapet hører hjemme hos kommunen.
Kommunen anførte at ansvaret burde lempes fullt ut, da tapet var uvanlig stort i forhold til hva som normalt oppstår i husleieforhold og fordi kommunen ikke hadde mulighet til å forsikre seg mot slike krav. Kommunen viste også til at forsikringsselskapet hadde fått betalt for risikoen for skade gjennom forsikringspremien, slik at et uavkortet regresskrav i realiteten ville innebære en overkompensasjon. I tillegg argumenterte kommunen for at tapet oppsto under utføring av offentlige oppgaver som kommunen ikke ble kompensert fullt ut for.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett legger til grunn at lemping etter husleieloven § 2-14 femte ledd bare kan skje dersom et fullt erstatningsansvar for kommunen vil virke urimelig tyngende. Retten vurderte at tapet på 5,2 millioner kroner var en påregnelig følge av den utviste uaktsomhet fra fremleietaker, og at tapet ikke oversteg det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfeller. Tapets størrelse tilsa ikke at et uavkortet ansvar ville være urimelig tyngende. At tapet oppsto som ledd i offentlig virksomhet, begrunnet heller ikke lemping.
Det som ifølge Høyesterett kunne tale for lemping, var kommunens manglende forsikringsmuligheter for denne type tap, og at det kunne fremstå som en tilfeldig fordel for forsikringsselskapet om regressadgang var avskåret eller ikke etter skadeerstatningsloven § 4-3, jf. § 4-2.
Høyesterett vektlegger imidlertid at hovedformålet med regressadgangen er å plassere erstatningsansvaret der det rettslig sett hører hjemme. Det påpekes at adgangen til å lempe et oppstått ansvar er snever, og lemping krever at et uavkortet misligholdsansvar vil være urimelig tyngende for skadevolder. Ut fra en samlet vurdering av tapets størrelse og forholdene ellers, konkluderte Høyesterett med at det ikke var grunnlag for lemping med hjemmel i husleieloven § 2-14 femte ledd.
Dommens betydning
Som påpekt av Høyesterett, viser rettspraksis at det ikke er stor forskjell på om lempingsvurderingen skjer med utgangspunkt i skadeerstatningsloven eller kontraktslovgivningen. Selv om foreliggende sak gjaldt lemping etter husleieloven § 2-14, vil dommen derfor ha betydning også for lemping av forsikringsselskapers regresskrav i sin alminnelighet.
Høyesterett presiserer at det klare utgangspunktet er at skadelidte har krav på full erstatning for sitt tap når erstatningsvilkårene er oppfylt. Det endelige ansvaret skal plasseres der det rettslig sett hører hjemme. Adgangen til lemping er derfor snever, og forutsetter at et uavkortet misligholdsansvar vil være urimelig tyngende for skadevolder. Det at regresskravet fremmes av et forsikringsselskap etter utbetaling til skadelidte, og skadevolders forsikringsmuligheter, synes å komme mer i bakgrunnen ved lempingsvurderingen.