Utvalgte selskapsrettslige nyheter fra 2024

I 2024 kom det flere nye endringer på området for selskapsretten. I tillegg til nye krav i lov og forskrift, har det i domstolene dukket opp høyst aktuelle og praktiske spørsmål. Formålet med artikkelen er å gi en kort oversikt over de viktigste nyhetene for 2024 innenfor selskapsretten, herunder noen utvalgte og praktiske spørsmål fra rettspraksis

Ny forskrift om innsyn i aksjeeierboken

I 2024 lanserte regjeringen nye krav til informasjon om aksjonærer i aksje- og allmennaksjeselskaper. Forskriften stiller nye krav til hvordan selskaper plikter å gi informasjon om aksjonærer, i hvilket format og innenfor hvilke frister. Ny forskrift trer i kraft 1. februar 2025, og medfører blant annet at:

  • Enhver kan kreve å motta innsyn i aksjeeierboken eller aksjonærregisteret på e-post, med oppdaterte opplysninger
  • Fristen for å gi informasjon er én virkedag for aksjeselskaper og tre virkedager for allmennaksjeselskaper
  • Informasjon om aksjeeierboken eller aksjonærregisteret skal som klar hovedregel gis kostnadsfritt

Nytt register for registrering av reelle rettighetshavere

Nytt register for reelle rettighetshavere åpnet den 1. oktober 2024. Registreringsplikten vil påhvile selskapets ledelse og gjelder, med få unntak, alle juridiske enheter registrert i Norge. Det skal registreres opplysninger om fysiske personer som:

  • Direkte eller indirekte eier eller kontrollerer mer enn 25 % av aksjene, andelene eller stemmene i selskapet;
  • Utøver kontroll over selskapet, for eksempel gjennom avtaler, aksjonæravtaler eller ved å ha rett til å utnevne eller avsette flertallet av styremedlemmene i selskapet; eller
  • Utøver innflytelse eller kontroll på annen måte, eksempelvis gjennom beslutnings- eller vetorettigheter, eller situasjoner der personens anbefaling konsekvent følges av selskapets majoritetsaksjonærer eller eiere.

Som følge av en innfasingsperiode på 10 måneder, vil tvangsmulkt for unnlatt registrering ikke inntre før 31. juli 2025.

Nye regler om krav til kjønnssammensetning i styrer

I 2024 ble det også innført nye regler om kjønnssammensetning for styret i bl.a. aksjeselskaper. Den 31. desember 2024 ble første trinn i overgangsordningen innført, slik aksjeselskaper med minst tre styremedlemmer og samlede drifts- og finansinntekter over 100 millioner, må oppfylle aksjelovens § 6-11 a og b om kjønnssammensetning i styret.

Neste trinn innføres 30. juni 2025, og vil omfatte aksjeselskaper med mer enn 50 ansatte.

Ny praksis i Norge

Det har vært flere viktige og interessante dommer i rettsapparatet i 2024. Nedenfor er det trukket frem tre rettsavgjørelser som behandler praktiske spørsmål som det er verdt å kjenne til:

LB-2024-8507:

«Avgjørende for om termineringen var berettiget er etter dette om det på termineringstidspunktet forelå en «Material Adverse Change», eventuelt en «Breach», som ga Nordiska Galleriet rett til å terminere avtalen».

LB-2024-8507: Tolkning av «MAC»-klausul i aksjekjøpsavtale

Saken gjaldt krav om erstatning som følge av påstått urettmessig terminering av en aksjekjøpsavtale. Et svensk møbelselskap hadde fremforhandlet en avtale med aksjonærene i et norsk møbelselskap om kjøp av 80 % av aksjene i det norske møbelselskapet.

I aksjekjøpsavtalen var det inntatt en klausul som ga rett til å terminere avtalen dersom det inntrådte en «Material Adverse Change» (MAC-klausul). En rett til terminering skal først og fremst beskytte kjøper mot vesentlige negative endringer i selskapets stilling eller utvikling. En slik sikkerhetsventil er viktig; i tidsrommet mellom avtaleinngåelse og avtalegjennomføring kan det oppsto nye og uventede hendelser. Slike hendelser kan rokke ved formålet ved avtalen, eller i ytterste konsekvens gjøre avtalen meningsløs eller verdiløs. Det vil likevel være en høy terskel for å vise til MAC-klausulen og terminere avtalen.

Det svenske møbelselskapet terminerte avtalen i 2022, under henvisning til MAC-klausulen. Selgerne fremmet senere erstatning, og ønsket seg økonomisk kompensert som om kjøpet av aksjene hadde funnet sted. Lagmannsretten måtte dermed ta stilling til om kjøper rettmessig kunne terminere aksjekjøpsavtalen, hvor det sentrale var om det hadde inntrådt en «Material Adverse Change».

Kjøpesummen  var basert på en multippel på 6,3 ganger EBITDA for 2021, samme år som avtalen ble inngått. Målselskapet gjorde et markant bedre år i 2021 enn etterfølgende år, hvilket gjorde kjøpesummen svært høy. I 2022 opplevde målselskapet en drastisk nedgang i omsetning. Det sentrale for om MAC-klausulen kunne påberopes var om selskapets økonomiske stilling på termineringstidspunktet i 2022 avvek vesentlig fra det som var kjøpers forventninger om selskapet på avtaletidspunktet i 2021.

Lagmannsretten konkluderte med at et slikt vesentlig avvik forelå, og at det var berettiget av kjøper  å terminere avtalen. Selgerne fikk ikke medhold i at kjøper måtte påvise en eller flere bestemte årsaker for avviket. Lagmannsretten vektlegger at klausulen ikke inneholdt noen begrensninger i relasjon til hvilke hendelser som utløser termineringsretten, og at MAC-klausulen var generelt utformet av partene.

Saken illustrerer viktigheten av å innta en MAC-klausul. Særlig gjelder dette som mekanisme for å beskytte kjøper dersom det går noe tid mellom tidspunktene for signering av avtalen og gjennomføring av transaksjonen. Det vil være i kjøpers interesse å avtale en generell og vid adgang til terminering. Dersom selger godtar en MAC-klausul, bør den fra selgersiden begrenses. Enkelte risikofaktorer kan overføres til kjøper, eksempelvis rentehevinger, kronekurs eller markedssvikt.

LA-2023-122844:

«Som fremhevet av Nordic Clean, er ikke overskriften «LOI» på noen måte avgjørende for avtalens rettsvirkninger. Begge parter har gitt uttrykk for at de, ved undertegning, ikke hadde noen forståelse av hva «LOI» betydde»

LA-2023-122844: Rekkevidden av intensjonsavtale

Saken gjaldt kjøp av samtlige aksjer i et aksjeselskap. Selger og kjøper hadde inngått en intensjonsavtale, såkalt «Letter of Intent (LOI)». En annen aksjonær hadde i etterkant av dette gjort gjeldende sin forkjøpsrett. Aksjelovens regel er at forkjøpsrett først utløses etter at aksjene har skiftet eier. I vedtektene for dette aksjeselskapet var det bestemt at forkjøpsrett ble utløst ved «bindende tilbud», altså før aksjene har skiftet eier. Spørsmålet for lagmannsretten var derfor om det forelå et bindende tilbud i dette tilfellet.

Normalt vil en intensjonsavtale ikke bli ansett for å utgjøre et bindende tilbud, men kun en avtale som klarlegger viktige premisser for partene ved den videre forhandling. En intensjonsavtale er gjerne et første formelt steg i en transaksjonsprosess hvor partene nedfeller prinsippene for en fremtidig og bindende avtale.

I saken konkluderer lagmannsretten med at intensjonsavtalen var å anse som en bindende avtale om aksjekjøp. Det vektlegges i mindre grad at avtalen kalles en «intensjonsavtale», og i større grad at partene hadde blitt enig om tilstrekkelig innhold til å bli ansett for å ha inngått endelig avtale. Saken illustrerer viktigheten av å ha et bevisst forhold til hva intensjonsavtalen innebærer, og å innta uttrykkelige forbehold om at partene ikke skal ansees bundet før endelig avtale er underskrevet. I motsatt fall kan en risikere at intensjonsavtalen, sammen med øvrige avklaringer i forhandlingene, er nok til å binde partene.

LB-2022-32089-3:

«Lagmannsretten må først ta stilling til hvilket prinsipp som skal gjelde for verdsettelse av aksjene. Nærmere bestemt er spørsmålet her om As aksjer skal innløses mot at Eagle Group betaler aksjenes antatte omsetningsverdi, eller om innløsningssummen skal reflektere en forholdsmessig andel av Eagle Groups underliggende verdier.»

LB-2022-32089-3: Valg av innløsningssum ved innløsning etter aksjeloven § 16-19

Saken gjaldt en minoritetsaksjonær som krevde selskapet oppløst ved dom etter aksjeloven § 16-19 (1). Selskapet kan, i slike tilfeller, kreve at aksjonærens aksjer som alternativ til oppløsning innløses etter § 16-19 (2). Selskapet hadde krevd slik innløsning og ett av spørsmålene lagmannsretten skulle ta stilling til var hvilken innløsningssum aksjonæren skulle motta for aksjene. Den eneste føringen som er gitt i aksjeloven § 16-19 er at summen skal fastsettes «under hensyn til selskapets økonomiske stilling og muligheter».

Hvilken innløsningssum en aksjonær skal motta ved uttreden av et aksjeselskap har flere ganger vært oppe i Høyesterett. Utgangspunktet er det samme - innløsningssummen skal fastsettes til «aksjenes virkelige verdi». For å avgjøre fra som er «virkelig verdi», er det i Høyesterett oppstilt to verdsettelsesprinsipper for aksjene: «antatt omsetningsverdi» og «forholdsmessig andel av selskapets underliggende verdier». Hvilket verdsettelsesprinsipp som benyttes avhenger av flere forhold, herunder hvilken bestemmelse i aksjeloven det er tale om og hvilke interesser bestemmelsen skal ivareta.

Lagmannsretten konkluderte i saken med at det skulle tas utgangspunkt i aksjenes forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdi. Etter lagmannsrettens syn er det klare likhetstrekk mellom det tilfelle hvor selskapet krever en aksjonær innløst, og hvor aksjonæren selv krever seg innløst. Sistnevnte tilfelle har Høyesterett behandlet i den såkalte Bergshav Holding-saken (HR-2016-1439-A), som lagmannsretten viser til. I begge sakene ble hensynet til aksjeminoriteter vektlagt.

Saken illustrerer nok en gang at valget av verdsettelsesprinsipp kan ha store utslag. Antatt omsetningsverdi gir ofte en betydelig lavere innløsningssum. Ved innløsning av aksjer er det derfor sentralt å ha oversikt over hvilke føringer rettspraksis har lagt, og hvilket verdsettelsesprinsipp som skal benyttes i det konkrete tilfellet.

Anken ble nektet av Høyesterett, og dommen er rettskraftig.