I en tolkningsuttalelse 12. februar 2025 svarer Kommunal- og distriktsdepartementet på en rekke spørsmål fra Statsforvalteren om rettstilstanden etter “bryggedommen”. Uttalelsen skaper blant annet uklarheter rundt hvordan meldeplikten må vurderes for andre tiltak enn brygger, samt om rettstilstanden etter 1986. Dommen etterlater behov for grundigere utredninger fra departementets side.
I en dom avsagt 3. desember 2024 kom Høyesterett til at en brygge på 76 m2 fra 70-tallet ikke var meldepliktig etter plan- og bygningsloven av 1965. Bryggen var dermed ikke ulovlig oppført.
Staten fikk ikke medhold i at alle tiltak som det var naturlig å betegne som en «varig konstruksjon», var meldepliktig. Høyesterett slo fast at meldeplikten som gjaldt etter § 84 i 1965-loven kun gjaldt for tiltak «av en viss størrelse».
Dommen har utløst behov for gjennomgang av tidligere saker. Statsforvalteren i Vestland har mottatt flere omgjøringsbegjæringer som nå behandles.
Kan en brygge som var unntatt fra byggeforbudet samtidig ha vært meldepliktig?
I den tidligere strandplanloven fra 1971 var det viktige unntak fra byggeforbudet for tiltak i såkalt «tettbygd strøk». Utenfor tettbygde strøk var det også unntak for brygger til sikring av (sjøveis) adkomst på bebygd eiendom. Disse unntakene ble videreført i 1985-loven.
Bryggen var i denne saken oppført i tettbygd strøk, slik at byggeforbudet ikke kom direkte på spissen. Høyesterett mente likevel at man måtte se lovverket delvis i sammenheng, og uttalte:
«Jeg ser det med andre ord slik at selv om det ikke er noen direkte sammenheng mellom regelverkene, vil utgangspunktet være at brygger som var omfattet av unntaket for atkomstbrygger i strandlovgivningen, ikke var meldepliktige etter bygningsloven 1965 § 84».
Statsforvalteren har spurt departementet om dommen innebærer at det gjelder et unntak fra meldeplikt for adkomstbrygger utenfor tettbygde strøk. Departementet bekrefter dette, men sier også:
«Spørsmålet om meldeplikt etter bygningslova av 1965 vil likevel avhenge av ei konkret heilskapsvurdering, sjå punkt 1 ovanfor.»
I lys av dommen mener vi at denne uttalelsen skaper unødvendig uklarhet. Høyesterett oppstiller et klart utgangspunkt om at adkomstbrygger ikke var meldepliktig etter
bygningsloven av 1965. Høyesteretts vurdering må ses i lys av at det var meldeplikten og ikke unntaket for adkomstbrygger som stod til avgjørelse.
Hvis bryggen etter sin art og karakter vil omfattes av unntaket fra byggeforbudet, er det vanskelig å se hva som i så fall skal begrunne meldeplikt basert på en “heilskapsvurdering”. Hvis departementet skal oppfattes slik, bør dette i så fall begrunnes nærmere.
Hva med rettstilstanden etter plan- og bygningsloven av 1985 trådte i kraft?
Høyesterett tok kun stilling til 1965-loven, og førstvoterende så «ikke bort fra at lovendringen i 1986 innebar en endring i rettstilstanden». Som departementet presiserer, er rettstilstanden etter 1986 ikke avklart gjennom dommen.
Departementet mener likevel at dommens uttalelser «taler med styrke for at rettstilstanden vart endra med plan- og bygningsloven av 1985».
Selv om bestemmelsen om meldeplikt fikk en annen utforming etter 1986, kan det etter vårt syn ikke utelukkes at krav om meldeplikt “viss størrelse” også var ment å gjelde og ble praktisert slik etter 1986. Forarbeidene gir ikke et klart svar på hvilke endringer som var tilsiktet.
Etter vårt syn bør det dermed utvises stor varsomhet med å trekke slutninger fra Høyesteretts premisser i en sak som gjaldt 1965 loven. Her må det gjøres grundige utredninger og vurderinger av rettskildebildet i årene etter 1986. Også legalitetsprinsippet krav til klarhet for hvilke handlinger som kan lede til reaksjoner, er sentralt i den sammenheng.
Hva med andre tiltak enn brygger?
På spørsmålet fra Statsforvalteren hvilken betydning dommen har for andre tiltak enn brygger, uttaler departementet at det må gjøres en “konkret vurdering”.
Departementet oppfatter dommen fra Høyesterett slik at det ved tolkningen av § 84 er relevant å se til den tilsvarende danske bestemmelsen. Departementet går så videre inn i danske kilder og praksis for å kartlegge forståelsen av den danske bestemmelsen, og trekker frem eksempler som tv-antenner, oljetanker og presenningshaller.
Vi mener departementet går for langt på dette punktet. Det er noe uklart om det er tolkningsuttalelser eller praksis fra forvaltningen eller underrettene i Danmark det vises til. Høyesteretts dom kan likevel ikke tas til inntekt for at dansk praksis skal tillegges tungtveiende vekt ved forståelsen av § 84. Slik praksis er helt utilgjengelig. Det gjelder også allerede strenge krav til når selv norsk forvaltningspraksis skal tillegges vekt ved tolkningen av norske lover, slik også Høyesterett er inne på i dommen.
Departementets tolkningsuttalelse gir etter vårt syn ikke et tilstrekkelig balansert bilde av rettstilstanden for andre tiltak, og argumenterer på en måte vi mener det ikke er grunnlag for. Etter Høyesteretts dom må det etter vårt syn kunne legges til grunn at det også for andre tiltak gjaldt et krav om en viss størrelse. Som Høyesterett uttaler må det kreves at “lovens formål kom inn med en viss tyngde”.
Det er behov for nærmere utredninger og retningslinjer
Vi mener at departementets tolkningsuttalelse er en start, men at den ikke gir en tilfredsstillende oppklaring for den videre behandlingen av sakene. Også spørsmålet om det vil være hjemmel til å kreve riving ved brudd på et regelverk som var uklart for myndighetene selv, er viktig å fremheve. Dette spørsmålet kom ikke på spissen for Høyesterett. Grundigere utredninger og retningslinjer må utformes for å unngå flere lange kamper i rettssystemet.
Tolkningsuttalelsen kan leses her.
Artikkelen er også publisert på estate.no 24.02.2025