Endringer i forsikringsavtaleloven fra 1. juli 2022

Kort om direktivet

IDD erstatter det tidligere forsikringsformidlingsdirektivet 2002/92/EF. Forsikringsdistribusjon etter direktivet omfatter informasjon, salg og rådgivning av forsikring, herunder forsikringsspareprodukter, mellom forsikringsforetak, enten direkte eller via forsikringsformidlere/aksessoriske forsikringsformidlere, og kunder. Både skadeforsikring, livsforsikring og gjenforsikring omfattes, uavhengig av om forsikringsavtalen er individuell eller kollektiv.

IDD innebærer skjerpede og mer detaljerte bestemmelser for forsikringsselskapet overfor forsikringstaker ved salg av forsikring. Selv om formålet med reglene primært er forbrukerbeskyttelse, gjelder direktivet også næringsforsikring. Innholdsmessig varierer imidlertid pliktene etter typen forsikring.

I tillegg utvider IDD virkeområdet til EUs forsikringsregler til også å omfatte forsikringsforetakenes egen distribusjon av forsikringer, for å bidra til likere konkurransevilkår mellom ulike distribusjonskanaler. IDD er et rammedirektiv, hvilket innebærer at EU-kommisjonen er gitt kompetanse til å vedta utfyllende regler. Det er også et minimumsdirektiv, hvilket vil si at norske myndigheter kan velge å gjennomføre strengere regler enn det direktivet gir anvisning på.

Kort om endringene i forsikringsavtaleloven (fal.)

Lovendringen innebærer for det første en full omstrukturering av forsikringsavtaleloven. Systematikken er nå mer på linje med den i finansavtaleloven, hvor loven er systematisert etter kronologien i et avtaleforhold. Loven blir nå delt inn i fem kapitler hvor første del inneholder generelle plikter, andre del har prekontraktuelle plikter, en tredje og fjerde del om henholdsvis skade- og personforsikringsavtaler, samt en femte, generell del om erstatning, frister, klagebehandling, tilsyn mv.

Når det gjelder de materielle endringene er dette hovedpunktene:

• Reglene i lovforslagets første, andre og femte del er gjort ufravikelige med mindre annet er sagt. Det vil si at det ikke er adgang til å avtale seg vekk fra lovens risikofordeling. Enkelte bestemmelser gjelder riktignok kun overfor forbrukere, herunder reglene om angrerett, bevisbyrde, reglene om kommunikasjon og om klagebehandling, samt  reglene om standardisert informasjonsdokument. Reglene om prekontraktuelle plikter, kan imidlertid fravikes ved avtaler om «store risikoer».
• Prekontraktuelle regler om forholdet mellom distributøren og kunden, særlig regler om informasjonsplikter, flyttes fra forsikringsformidlingsloven til forsikringsavtaleloven, uavhengig av om distribusjonen skjer ved forsikringsforetakets egendistribusjon eller gjennom forsikringsmeglere, forsikringsagenter eller aksessoriske forsikringsagenter. Loven har etter dette utfyllende regler om plikt til å gi tilbud, anbefalinger og informasjon i samsvar med forsikringskundens behov. Som en del av veiledningen skal selskapet legge til rette for at kunden kan vurdere forsikringstilbudet ved å gi informasjon om alternative dekningsformer og alternative tilleggsdekninger.
• Ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter plikter forsikringsselskapet å foreta en egnethetsvurdering, og denne plikten gjelder både før avtaleinngåelsen og ved senere endringer i avtalen.
• Ved distribusjon av produktpakker gjelder det regler om opplysningsplikt for produktpakker generelt, uavhengig av om forsikring er primærproduktet eller sekundærproduktet.
• Lovforslaget åpner for en generell adgang til å inngå avtaler og å kommunisere elektronisk, basert på det såkalte prinsippet om digitalt førstevalg. Forsikringsselskapet har forsendelsesrisikoen for meldinger som inneholder et påbud, og at foretaket har en særskilt plikt til å forsikre seg om at viktige meldinger er mottatt.
• I tillegg innebærer lovforslaget mer detaljerte regler om bevisbyrde, erstatningsansvar og klagebehandling ved tvist om forsikringsutbetaling. Etter lovforslaget påhviler det forsikringsselskapet å bevise at det har oppfylt sine plikter etter lovgivningen (omvendt bevisbyrde), mens det påhviler kunden å bevise økonomisk tap og årsakssammenheng. Videre er forsikringsselskapet erstatningsansvarlig for påregnelig økonomisk tap som er forårsaket av at foretaket ikke har overholdt sine plikter. Erstatningsansvaret omfatter også pliktbrudd hos forsikringsagenter og aksessoriske forsikringsagenter, men ikke forsikringsmeglere. I tillegg pålegges forsikringsselskapet å innføre regler om intern klagebehandling.

Oppsummert:

Lovendringen innebærer en rekke endringer i forsikringsselskapets plikter overfor forsikringstaker, og særlig overfor forbrukere. Den skjerpede veiledningsplikten i den prekontraktuelle fasen gjør at prosedyrer for veiledning og avtaleinngåelse bør gjennomgåes for å sikre overholdelse. Forsømmelser er sanksjonert med erstatningsplikt.