Høyesteretts dom om gruveavfall i Førdefjorden er viktig for akvakulturnæringen

En viktig dom

Dommen er interessant både på bakgrunn av det staten har anført som støtte for at gruveaktiviteten og utslippene er akseptable og ved de lovtolkninger som Høyesterett klargjør gjennom dommen. Jeg skal kommentere begge deler.

Dommen er også interessant fordi den anerkjenner at miljøbevegelsen hadde saklig grunn til å få prøvet svakt begrunnede forvaltningsvedtak. Dommen er ikke opptatt av å «reparere» disse svakhetene, men fastslår at vedtakene er ugyldige og at myndighetene må behandle saken på nytt. Konsekvensen av det er blant annet at miljøbevegelsen fikk dekket sine store sakskostnader.

Temaet i dommen

Dommen dreier seg om de reglene i EUs vanndirektiv, og i den norske vannforskriften som gjennomfører direktivet i Norge, som kommer til anvendelse når miljømyndighetene behandler søknader om utslipp som kan skade vannmiljøet.

I akvakultur vil behandling av slike søknader være aktuelt ved utslipp fra alle landbaserte anlegg og lukkede anlegg i sjø, og ved søknad om etablering og utvidelse av sjøanlegg som trenger utslippstillatelse etter reglene i forurensningsforskriften.

Slike søknader behandles individuelt og miljømyndighetene har et spillerom for å innvilge eller avslå søknader eller sette vilkår for å sikre at utslippene blir så små og uskadelige som mulig. Den nye høyesterettsdommen endrer ikke dette systemet.

Reglene i vannforskriften er i en del tilfeller oppfattet slik at det settes absolutte grenser for utslippene slik at miljømyndighetene ikke har lov til å gi tillatelse. Det er på dette punktet den nye høyesterettsdommen er avklarende og presiserer gjeldende rett. Den gir viktige føringer på hvordan myndighetene kan gå fram dersom de etter en totalvurdering mener at utslippstillatelse skal gis selv om utslippene, på tross av bruk av best tilgjengelig teknologi, gir en miljøskade.

Når kan myndighetene foreta skjønnsmessige avveininger?

Saken som var oppe i Høyesterett belyser det spillerommet for å foreta skjønnsmessige avveininger som ligger i vannforskriftens regler. Det er vannforskriften § 12 første ledd som regulerer dette, og ordlyden i bestemmelsen tilsier at adgangen til å foreta skjønnsmessige avveininger er begrenset til tilfeller der ny aktivitet medfører at den økologiske tilstanden i vannforekomsten reduseres fra svært god til god tilstand, etter det tekniske regelverket som er en del av vannforskriftens system. Dette kan oppfattes slik at myndighetene ikke har lov til å akseptere nye utslipp i en vannforekomst som allerede er karakterisert som dårlig eller som kan gå fra god til dårlig tilstand som følge av det nye utslippet som søknaden omhandler.

Høyesterettssaken dreier seg imidlertid om en situasjon der den økologiske tilstanden reduseres til «dårlig». I dommen beskrives situasjonen slik på s. 11 (avsnitt 77):

«Det er ubestridt at sjødeponeringen av gruveavfall vil forringe den økologiske vanntilstanden i ytre Førdefjord fra «god» til «dårlig» etter vannforskriftens system.»

Som det fremgår er dette ubestridt i saken, og Høyesterett har derfor ikke tatt uttrykkelig stilling til hvilken betydning dette har. Men saken bygger på at staten mener at adgangen til å foreta skjønnsmessige vurderinger kommer til anvendelse også der den økologiske vanntilstanden reduseres til «dårlig».

Hovedtemaet – innholdet i skjønnsmessige avveininger som begrunner forringelse

Det hovedtemaet Høyesterett behandler, og der dommen får direkte virkning for rettstilstanden, er ved vurderingen av hvor gode argumenter som skal til for at myndighetene, etter en skjønnsmessig vurdering, aksepterer et utslipp som forverrer miljøtilstanden i resipienten.

Det er innholdet i bestemmelsen i vannforskriften § 12 andre ledd b som tolkes av retten. Kjernen i bestemmelsen er at myndighetene må foreta en konkret vurdering som konkluderer med at de hensyn som tilsier at det gis adgang til forringelse av vanntilstanden må være tilstrekkelig gode. I EFTA-domstolens uttalelse heter det at hensynene som rettferdiggjør forringelsen må være «tvingende».

Høyesterett kommenterer dette og peker på at de hensyn som kan rettferdiggjøre en forringelse må være betydelige, men hvor tungtveiende de må være beror også på den konkrete miljøskaden. I avsnitt 98 skriver retten:

«Hvor stor vekt hensynet må ha for være utslagsgivende i vurderingen, vil nødvendigvis måtte bero på arten og omfanget av de miljøulempene som hensynet skal avveies mot i den enkelte sak. Utover dette er det vanskelig å si noe generelt om hva som skal til for at et allment hensyn skal være «tvingende».»

Med andre ord: Man må vurdere de konkrete miljøulempene ved utslippet i forhold til de hensynene som tilsier at utslippet skal tillates. Og hvis de konkrete miljøulempene er beskjedne behøver ikke de almene hensyn som rettferdiggjør utslippene være så tungtveiende.

Høyesterett peker videre på at det er noen hensyn som ikke enkelt kan begrunne et skadelig utslipp som forringer vannforekomsten. Det kan ikke begrunnes med alminnelige økonomiske målsettinger som sysselsetting og inntekter til private eiere eller offentlige mottakere av skatt m.v. Når retten konkluderer med at begrunnelsen for å tillate forringelse av vanntilstanden i Førdefjorden var så dårlig at vedtaket om tillatelse kjennes ugyldig er det fordi begrunnelsen i stor grad viste til slike hensyn.

Samtidig er det viktig å merke seg at Høyesterett i de tolkningssignaler som gis i dommen gir et godt grunnlag for å vurdere om utslipp fra akvakulturlokaliteter på sjø og land er akseptable etter vannforskriften. Dommen gir også veiledning om hvilke konkrete og individuelle vurderinger som må foretas dersom man er i en situasjon der utslippstillatelse krever en konkret skjønnsmessig avveiing etter reglene i vannforkriften.