Hvem betaler for nødvendig bistand til å finne ut om man har et forsikringskrav?

Høyesterett kom til at advokatutgifter før anlagt søksmål ikke står i noen erstatningsrettslig særstilling. Siden det forelå en rettskraftig frifinnende dom for Gjensidige om årsakssammenheng, kunne ikke skadelidte her kreve at Gjensidige måtte dekke kostnadene med å finne ut om det var et berettiget forsikringskrav. Høyesterett delte seg i et flertall og mindretall, og dommen er avgitt under dissens (4 – 1).

Hva handlet saken om?

A ble påkjørt av en semitrailer i 2020 og utviklet senere kroniske hodesmerter. Han krevde personskadeerstatning fra Gjensidige, som var ansvarsforsikrer for semitraileren. Gjensidige avslo kravet fordi de mente det ikke var årsakssammenheng mellom ulykken og plagene. Det ble rettsak og tingretten kom frem til at trafikkulykken ikke hadde forårsaket helseplagene. Denne delen av dommen ble ikke anket.

A krevde likevel 190 000 kroner for advokatutgifter påløpt før søksmålet ble anlagt ved stevning. Av dette hadde hans egen rettshjelpsforsikring, også i Gjensidige, dekket 100 000 kroner. Både tingretten og lagmannsretten frifant Gjensidige for kravet på advokatutgifter.

Dommens hovedspørsmål kan illustreres med et praktisk eksempel. Virksomhet B og virksomhet C får hver sin brann i lagerhallen etter arbeid utført av en entreprenør samme dag. Det er ingen tvil om at entreprenøren handlet uaktsomt i forbindelse med sitt sveisearbeid, men uklart hvorvidt uaktsomheten ledet til brann.

De sikrede har ikke kompetanse innen forsikring og finner forsikrings- og årsaksvilkår vanskelige. De bruker 400 000 kroner på advokat og brannteknisk sakkyndig for å finne ut om entreprenøren er ansvarlig og om den skal dekkes av egen polise eller ansvarspolisen hos B eller C.

I B’s sak konkluderer de sakkyndige med at brannen mest sannsynlig startet der entreprenøren sveiset. Det er årsakssammenheng mellom feilen og brannen. Advokatutgiftene kan da kreves dekket som en del av tapet, så langt de var rimelige og nødvendige.

For C’s sak peker undersøkelsene mot det elektriske anlegget. Retten kommer til at det ikke er sannsynlig at sveisingen startet brannen. Entreprenøren handlet uaktsomt, men feilen forårsaket ikke skaden. Etter flertallets begrunnelse har da virksomheten heller ikke krav på å få dekket utredningskostnadene til advokat. Den står trolig igjen med hele regningen, selv om entreprenøren gjorde en feil og virksomheten hadde god grunn til å undersøke saken.

Den eneste forskjellen mellom sakene er utfallet av årsaksvurderingen. Dette er kjernen i dommen. Utredningskostnadene følger hovedkravet. Faller kravet bort, faller også kostnadene bort. Begrunnelsen i dommen bygger på at kostnadene er «avledet av» det underliggende kravet.

Høyesteretts vurdering

Utgangspunktet: lovene regulerer utmålingen

Bilansvarslova § 4 krever årsakssammenheng mellom ulykken og skaden. Skadeserstatningsloven §§ 3-1 og 4-1 regulerer bare utmålingen og er ikke selvstendige grunnlag for erstatning.

Det sentrale spørsmålet var derfor om advokatutgifter før søksmål står i en annen rettslig stilling enn de andre tapspostene A krevde. Kunne de kreves dekket selv om personskaden ikke var bevist?

Ingen særregel for advokatutgifter

Flertallet svarte nei. En slik løsning ville innebære at det gjelder et annet krav til årsakssammenheng for advokatutgifter enn for andre tapsposter, og rettspraksis gir ingen holdepunkter for en slik særregel.

Flertallet viste til «nakkeslengdommene». I Rt-1998-1565 (Nakkesleng I) og Rt-2010-1547 (Nakkesleng IV) falt kravet på advokatutgifter bort sammen med personskadekravet. Advokatutgifter står altså ikke i noen erstatningsrettslig særstilling.

Forarbeidene peker samme vei. Departementet uttalte i Ot. prp. nr. 31 (1998–1999) at advokatutgifter etter hovedregelen dekkes på samme måte som andre tap. NOU 1994: 20 og NOU 2011: 16 omtaler slike utgifter som en vanlig utgiftspost etter skadeerstatningsloven § 3-1. Også Finansklagenemnda vurderer kravene etter de samme vilkårene som andre erstatningskrav.

Konklusjonen er tydelig: Advokatutgifter før søksmål er en vanlig tapspost etter skadeerstatningsloven § 3-1. Uten årsakssammenheng mellom ulykken og helseplagene er det ikke grunnlag for å kreve dem erstattet.

Ikke en ren formuesskade

A hevdet subsidiært at utgiftene var en ren formuesskade etter skadeerstatningsloven § 4-1. Flertallet avviste dette. En ren formuesskade er et økonomisk tap uten sammenheng med en forutgående person- eller tingskade. Advokatutgiftene var derimot avledet av det påståtte personskadekravet.

Rimelighetshensyn kunne heller ikke endre resultatet. Advokatbistand er ofte i begge parters interesse, men rimelighet alene gir ikke et rettslig grunnlag når hovedkravet ikke fører frem.

Mindretallet kom til at utgiftene var et formuestap etter skadeerstatningsloven § 4-1

Mindretallet var enig med flertallet om forståelsen av skadeserstatningsloven § 3-1. Utgiftene til juridisk bistand før søksmålet kan ikke kreves dekket som et følgestap av personskaden når det ikke er årsakssammenheng mellom personskaden og den skadevoldende hendelsen.

Dissensen knyttet seg til spørsmålet om utgiftene var å regne som et formuestap etter skadeerstatningsloven § 4-1. Mindretallet mente at utgiftene var et formuestap etter skadeerstatningsloven§ 4-1, fordi de ble pådratt for å avklare om Gjensidige var ansvarlig. Flertallet hadde sagt at utgiftene var en følge av at A påsto å ha fått en personskade. Mindretallet mente dette var upresist. Utgiften var etter mindretallets syn en følge av at A undersøkte om det var årsakssammenheng mellom ulykken og skaden. Kostnadene er derfor en følge av ulykken, selv om personskaden ikke er det.

Synspunktet ble begrunnet med en henvisning til uttalelsene i NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning punkt 7.6.4 side 257, hvor utvalget åpnet for at

«utgifter til juridisk bistand utgjør et formuestap forårsaket av ansvarshendelsen, og som derfor i utgangspunktet er erstatningsmessige etter skadeserstatningsloven § 4-1 – innen rammen av det ‘nødvendige og rimelige’»

Dette synspunktet ble ikke avvist av førstvoterende, men utredningen ble lest slik at utvalget de lege ferenda, og under tvil, mente at det bør være adgang til å få dekket advokatutgifter, særlig i saker med vanskelige årsaksvurderinger. Grunnen til at synspunktet ikke fikk gjennomslag, var at det ikke er fulgt opp av lovgiver eller i senere retts- eller forvaltningspraksis.

Et spørsmål for lovgiver

For personskade har Høyesterett nå avklart rettstilstanden: Advokatutgifter før søksmål følger hovedkravet, og kan ikke kreves dekket når årsakssammenhengen ikke er bevist.

Mindretallets syn har likevel gode grunner for seg. Behovet for utredning oppstår når hendelsen inntreffer, og i saker med vanskelige årsaksvurderinger kan det fremstå som lite rimelig at dekningen alene avhenger av utfallet.

Mindretallets løsning inneholdt samtidig klare skranker: Bare nødvendige og rimelige kostnader dekkes. Skadelidte må ha en plausibel grunn til å få ansvaret avklart, og kostnadene må stå i forhold til skaden. I tillegg gjelder de vanlige kravene til påregnelighet og adekvans.

Etter flertallets avgjørelse er det nå opp til lovgiver å avgjøre om juridiske kostnader som pådras i forbindelse med utredning, skal dekkes uavhengig av årsakssammenheng.

Hva betyr dommen for næringslivet?

Dommen gjaldt personskade, men flertallets begrunnelse er at kostnadene til juridisk bistand var avledet av det underliggende kravet (som var rettskraftig avgjort). Etter vår vurdering vil det samme trolig gjelde når kostnadene er avledet av en påstått tingskade. Vi mener likevel at det bør utvises forsiktighet med å gi dommen for stor rekkevidde. Det gjelder særlig i ansvarssaker der tapet ofte er et rent formuestap, for eksempel ved feil fra rådgivere og andre profesjonsutøvere, eller ansvar som springer ut av et kontraktsforhold.

Ansvarssaker skiller seg fra personskadesaker på et viktig punkt. Ved personskade er det en fysisk skade som utløser kravet. Spørsmålet er om ulykken forårsaket den. Advokatutgiftene blir da en av flere tapsposter som følger personskaden. I mange ansvarssaker finnes det ingen slik skade å knytte kostnadene til. Tapet består for eksempel av en feilslått investering eller et tapt krav. Hele kravet er da et rent formuestap, og utgiftene til juridisk bistand er en del av det samme økonomiske tapet. Det er ikke opplagt at flertallets resonnement om at kostnadene er «avledet av» et personskadekrav, kan overføres direkte til slike saker.

Forsikringsselskapene har ingen plikt til å dekke skadelidtes advokatkostnader når kravet ikke fører frem, men mange gjør det likevel etter vilkårene. Om skadelidte får dekket slike kostnader, vil derfor i praksis avhenge av forsikringsvilkårene, siden en slik rett verken følger av skadeerstatningsloven eller rettspraksis. Dommen viser samtidig at skadelidte selv bærer risikoen for utredningskostnadene dersom kravet ikke fører frem. Det kan gi økt behov for, og interesse for, rettshjelpsforsikring. Virksomheter bør derfor gå gjennom forsikringsavtalene sine og undersøke om, og i hvilken grad, vilkårene dekker slike kostnader.