Skal reisetid anses som arbeidstid og hva med kompensasjon?

Forfattere:  advokat | partner Per Ragnar Bronken og senioradvokat Magne Mjaaland

I Høyesterettsdommen var det spørsmål om reisetiden en polititjenestemann brukte til og fra tre oppdrag utenfor distriktet han var stasjonert i, var å anse som arbeidstid. Lagmannsrettsdommen omhandlet serviceteknikere i Coca Colas norske virksomhet som utfører installasjon/service på drikkeautomater. De reiser fra sitt bosted til første kundebesøk, og tilbake til bostedet når arbeid hos dagens siste kunde er avsluttet. Hovedspørsmålet i den saken var om reisetiden var å anse som arbeidstid. I begge sakene ble det anført at arbeidstakerne hadde krav på lønn for reisetiden.

Det er viktig å være oppmerksom på at det som er omhandlet i artikkelen, ikke gjelder for arbeidstakere som har ledende eller særlig uavhengig stilling. Årsaken er at de er unntatt fra arbeidsmiljølovens kapittel 10 om arbeidstid.  

Nærmere om arbeidstid

I arbeidsmiljøloven § 10-1 er «arbeidstid» definert som den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver, og «arbeidsfri» er definert som den tiden hvor arbeidstaker ikke står til disposisjon. I den nevnte Høyesterettsdommen er det vist til at grensedragningen mellom arbeidstid og fritid beror på en skjønnsmessig vurdering ut fra tre elementer:

• Om arbeidstaker utfører oppgaver eller plikter innen rammen av arbeidsforholdet.
• Om arbeidstaker er i arbeid.
• Om arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.
• Når en arbeidstaker gjennomfører reiser for å utføre oppgaver pålagt av arbeidsgiver utenom det faste arbeidsstedet, vil det ligge innenfor rammen av arbeidsforholdet. Nødvendig reisetid vil i slike tilfeller anses som en integrert del av arbeidet, og en arbeidstaker vil derfor anses å være i arbeid under reisen. Vilkåret om at arbeidstaker må stå til disposisjon for arbeidsgiver under reisen betyr at en arbeidstaker må være rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og utføre arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren mens reisen pågår.

Rettspraksis viser at følgende gjelder for tid som går med til reiser:

Reiser til og fra et fast arbeidssted er ikke å anse som arbeidstid.
Nødvendige reiser for å utføre pålagte arbeidsoppgaver på et annet sted enn det faste arbeidsstedet, er som utgangspunkt å anse som arbeidstid. Dette gjelder også om reisen foregår utenfor den alminnelige arbeidstiden og det ikke utføres aktivt arbeid underveis.
Hyppigheten av pliktig oppmøte på annet sted enn det faste arbeidsstedet er uten betydning.
Det er nødvendig reisetid som går med til å utføre pålagte oppgaver utenom det faste arbeidsstedet som skal anses som arbeidstid. Om en arbeidstaker velger en reisemåte som tar lang tid, (f.eks. bruker tog fremfor fly) må kun stipulert tidsbruk for raskeste reisemåte anses som nødvendig reisetid.

Konsekvenser dersom reisetid anses som arbeidstid

Arbeidsmiljøloven setter rammer for hvor mye arbeidstakere kan arbeide. Lovens hovedregel er inntil 9 timer i ett døgn og 40 timer i en periode på syv dager, men det er lavere rammer for visse typer arbeid. Lavere rammer kan også følge av tariffavtale eller individuell avtale. Når reisetid i en del tilfeller skal anses som arbeidstid vil det medføre at tid som kan nyttes til produktivt arbeid blir forholdsmessig redusert, fordi arbeidsgivere må forholde seg til rammene for arbeidstid som gjelder for sine ansatte. Er det f.eks. avtalt 37,5 timers arbeidsuke, og arbeidstakere uten fast arbeidssted i en uke bruker en time daglig for å komme seg til og fra stedet arbeid skal utføres, vil det innenfor den avtalte arbeidstiden kun være 32,5 timer igjen til produktivt arbeid i den uken. Skal det utføres arbeid ut over dette må i så fall vilkårene for overtidsarbeid være oppfylt.

Blir reisetid ansett som arbeidstid kan det skaper utfordringer for arbeidsgivere, for eksempel om det i perioder av året er et høyt aktivitetsnivå. For å avhjelpe dette er det mulig å benytte arbeidsmiljølovens regler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid. I en slik ordning kan arbeidet tid som overskrider avtalt ukentlig arbeidstid for eksempel avvikles som arbeidsfrie dager på tider av året hvor aktivitetsnivået er lavere. Det er også mulig å avtale avspaseringsordninger, slik at reisetid tas ut i fritid på tidspunkter hvor det passer ut fra driftsmessige hensyn.

Kompensasjon

Reisetid som faller innenfor avtalt arbeidstid kompenseres med avtalt lønn. Utføres det pålagte arbeidsoppgaver utenom det faste arbeidsstedet, og nødvendig reisetid anses som arbeidstid, kan det innebære at grensene for daglig eller ukentlig arbeidstid blir overskredet. Hvorvidt arbeidstakere i et slikt tilfelle vil ha krav på betaling for de timer som overskrider den avtalte arbeidstiden, og hva de eventuelt skal få betalt er rettslig sett uklart. Det kan være regulert i tariffavtale og/eller i arbeidsavtale hvilken kompensasjon som skal gis. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 10-1 regulerer ikke krav på lønn og/eller annen godtgjørelse for arbeidstid.

I den omtalte Høyesterettsdommen var polititjenestemannen som saken gjaldt omfattet av tariffavtale hvor det var regler om at reisetid i noen tilfeller ga rett til avspasering og i andre tilfeller overtidsbetaling. Ut fra en konkret vurdering ble det lagt til grunn at to reiser ga rett til avspasering og en reise ga rett til overtidsbetaling. I den nevnte dommen vedrørende serviceteknikerne la lagmannsretten til grunn at spørsmålet om de hadde krav på lønn for reisetiden måtte bero på om dette kunne utledes av tariffavtale eller de individuelle arbeidsavtalene. Tariffavtalen som serviceteknikerne var omfattet av hadde ingen bestemmelser om godtgjørelse for reisetid. Det var heller ikke noen regulering av dette i arbeidstakernes arbeidsavtaler. Arbeidsgiver ble derfor frifunnet for krav om etterbetaling. Lagmannsretten la til grunn at spørsmålet om det skal gis kompensasjon for reisetid, og i så fall hvordan, er et interessespørsmål som må finne sin løsning gjennom forhandlinger.

I tariffavtaler innenfor det offentlige området er det vanlig å ha bestemmelser om kompensasjon for reisetid, men det er lite utbredt i privat virksomhet. I arbeidsavtaler er det normalt enten avtalt en fast årslønn/månedslønn eller timelønn, men det er uvanlig å ha bestemmelser om betaling for reisetid.  

Det er ikke lovregulert minimumskrav til lønn for reisetid. Med mindre det er fastsatt noe om dette i tariffavtale arbeidsgiver er bundet av eller i arbeidsavtale, er det frihet til å avtale kompensasjon. I slike avtaler vil det ofte være en fast kompensasjon, uten noe tillegg for overtid, selv om reisetid medfører at arbeidsmiljølovens rammer for arbeidstid blir overskredet. Som eksempel vises det til særavtale for statsansatte hvor reisetid utenom ordinær arbeidstid kompenseres med ½ time pr. reisetime. Det følger av særavtalen at beregnet reisetid som hovedregel skal tas ut i fritid, men etter avtale kan utbetales med timelønn. 

Avsluttende merknader

Rettstilstanden for når reisetid skal anses som arbeidstid er i hovedsak avklart gjennom rettspraksis. Når det gjelder kompensasjon for reisetid som er å anse som arbeidstid er rettstilstanden uklar. Det anbefales å inngå avtale med tillitsvalgte eller ansatte om hvordan reisetid skal kompenseres.