Det er ingen tvil om at de store norske sjøarealene er en viktig nasjonal ressurs som vil ha økende betydning i fremtiden. Sett på den bakgrunn er det grunn til å reise spørsmål ved om vi har et regelverk som sikrer at denne ressursen forvaltes på best mulig måte.
Jeg vil i denne artikkelen belyse noen sider av denne forvaltningsproblematikken, og jeg vil i hovedsak ha fokus på forvaltningen av arealer til havbruk.
Innledningsvis vil jeg imidlertid peke på et generelt tankekors. Det finnes i dag ingen statlig myndighet som har som oppgave å se til at sjøarealene forvaltes best mulig. Vi har en rekke myndigheter som har ansvar for sektorforvaltning innenfor sjøarealene. Eksempler er miljømyndighetene som har ansvar for utslipp og forurensning, kystverket som har ansvar for ferdsel og farleder og fiskeridirektoratet som har ansvar for fiskeri og havbruk. Men det er ingen som har ansvar for å se helheten og sørge for at ressursen blir forsvarlig forvaltet ut fra en helhetlig forståelse.
Situasjonen er noe bedre på regionalt og lokalt nivå ved at fylkeskommunene og kommunene har som en av sine oppgaver å drive helhetlig arealforvaltning. Problemet er imidlertid at de rettslige verktøyene kommuner og fylkeskommuner har for å styre arealforvaltningen – særlig reglene for planlegging i plan- og bygningsloven – er tilpasset den oversiktlige og statiske situasjonen vi har på landjorden. De er ikke tilpasset situasjonen i sjøarealene som blant annet preges av at virkeligheten er mindre oversiktlig og at endringer i arealbruken bør skje oftere enn på land.
Regelverket for forvaltning av sjøarealer til akvakultur har i dag noen store svakheter. Formålet med regelverket er todelt. Det ene er å sikre en bærekraftig forvaltning av sjøarealene. Det andre er å sørge for at de best egnede lokalitetene (etter en helhetsvurdering) tas til bruk for akvakultur.
Den første utfordringen ligger i at vi ikke har et velegnet system for å identifisere de best egnede lokalitetene og åpne muligheten for at de kan brukes til akvakultur. Hovedvirkemiddelet for å gjøre dette er i dag kommuneplanprosessene. Erfaringen er at disse prosessene både er for tidkrevende og for tilfeldige til å oppnå formålet.
I praksis er det derfor oppdrettsselskapene selv som må identifisere de velegnede lokalitetene og sørge for at de blir godkjent. Dagens regelverk legger imidlertid ikke til rette for at oppdretterne selv kan gjøre denne jobben. I utgangspunktet skulle dette være mulig. Det er utviklet gode virkemidler for å vurdere den enkelte lokalitet og det er også under utvikling gode kartverktøy m.v. for sjøarealene som gjør det enklere å finne frem til hvor de gode lokalitetene finnes. Men veien frem til godkjenning av en velegnet lokalitet er gjort særdeles vanskelig av lovgiver og myndigheter.
Først må oppdretteren nedlegge et omfattende og kostnadskrevende arbeid for å kartlegge og vurdere lokaliteten. Dersom det ikke er en lokalitet som er avsatt til akvakultur i kommuneplanen er det en vanskelig og tidkrevende vei frem til det å få lokaliteten godkjent slik at man kan søke om tillatelse. Og når man så skal søke om tillatelse kreves det godkjenning av fire ulike myndigheter som alle har vetorett og som står ganske fritt til å vurdere om tillatelse skal gis. Og under søknadsprosessen kan det godt melde seg andre søkere som også ønsker å benytte lokaliteten. Oppdretteren kan altså risikere at han har brukt store ressurser og lang tid på å undersøke en lokalitet og få den godkjent – for så å oppleve at en annen oppdretter får tildelt tillatelsen til å bruke lokaliteten.
Det regelverket jeg her har beskrevet er åpenbart uegnet om formålet er å sikre den best mulige forvaltningen av sjøarealene. Etter mitt syn bør vi få en gjennomgang av dette regelverket med den erkjennelse at vi trenger et system som sørger for at de aller best egnede lokalitetene (ut fra en helhetsvurdering) brukes til akvakultur.
En ideell måte å regulere dette på er å starte med en myndighetsstyrt overordnet geografisk analyse av et sjøområde for å finne ut hvor de best egnede lokalitetene antakelig er å finne. Så gis enkeltoppdrettere adgang til å utrede egnede områder for å undersøke om der er lokaliteter som kan brukes. I den tidsperiode som trenges for utredning har oppdretteren enerett til å søke om nye tillatelser i området. På bakgrunn av de foretatte utredningene kan oppdretteren så søke om tillatelse, og søknaden sendes på høring til lokale, regionale og statlige myndigheter. Avgjørelsen av om tillatelse skal gis tas så av en sentral myndighet som har som oppgave å foreta en helhetlig vurdering.
Vi er i dag i en situasjon der vi har stort behov for å finne de aller beste lokalitetene til havbruk både langs land og til havs. Det er derfor helt nødvendig å gjennomgå regelverket og etablere løsninger som tar utgangspunkt i at sjøarealene er en viktig ressurs som må forvaltes så godt som mulig.